Jeg  har glemt/fortrengt at det finnes blogg. Kjenner jeg blir litt anspent nå av å ha logget inn igjen for første gang på noen måneder. Men jeg har for mange tanker,og gir for lite utløp for dem. Noen ganger er redd for å lufte dem, fordi jeg er vant med å være redd og derfor kommer det mer naturlig. Andre ganger er jeg redd for at hvis jeg ikke lufter dem kommer jeg ikke til å få puste etterhvert. Det som stoppet meg er at jeg heller ikke har spesielt lyst til å snakke om det som virkelig holder helvete inne i meg. På en side synes jeg ikke noen har noe med det, og på den andre siden så føles det som en av de tingene som er viktig å snakke om nettopp fordi det er så vanskelig å snakke om?! Slik som at jeg leste en artikkel her om dagen som satte nøyaktige ord på hva jeg føler om det helsetilbudet de gir på rikshospitalet for oss som er trans og kommer for å få hjelp med kjønnsbekreftende behandling. Jeg var forberedt på at det kom til å bli hardt når jeg søkte, og det i seg selv er er helt bak mål når jeg tenker på det i ettertid. At folk skal være nødt til å forberede seg mentalt, kvie seg, og bare prøve å holde ut slik at vi kanskje får det vi behøver.

Det ble for mye for meg, jeg taklet det ikke. Jeg opplevde det som å bli tvingt inn i bås. Hvordan jeg kler meg, hvordan jeg snakker, hvordan jeg har håret, om jeg sminker meg, alt dette skal bli tatt med i betraktningen om jeg prøver å passe inn i den båsen. Men det er det som er greia, hvorfor må det være sånn at jeg må inn i den båsen for å være verdig å få behandling? Trandisjonell cis mann er en kjempetrang bås så vidt jeg kan se. Jeg kan virkelig ikke være enig i at alle de som faller utenfor den båsen på en eller annen måte av den grunn automatisk er en kvinne. Dette er ting som faktisk finnes: cis menn som bruker sminke. cis menn med større enn a-cup. Cis menn i skinny jeans. Cis menn med runde hofter. cis menn som ordner håret sitt hvordan i pokker de vil. Så hvorfor må den som som søker om å få kjønnsbekreftende behandling plutselig slutte med all designert feminin adferd?

Jeg følte meg så lettet over å ha kommet meg ut av den første båsen jeg ble klemt inn i helt siden min fødsel, helt til jeg skjønte at jeg bare var på vei til å bli dyttet inn en ny, kanskje enda trangere bås. Det jeg så føltes ikke bra. Uungåelige spørsmål om kroppen min, hva skal jeg gjøre med den, hva skal jeg ikke gjøre, antagelser om hvordan det er og har vært for meg. Spørsmålet om dette mennesket i det hele tatt tror på meg henger i løse luften.

Tingen er, at jeg føler dette er ting jeg skal kunne takle. Hvis jeg liksom har valgt å gå denne veien,  å si til hele verden «hei, jeg er trans!», hva annet kan jeg forvente? Jeg må vel kunne klare å forklare kort og konsist hva jeg føler som transperson uten å bli emosjonelt drenert. Jeg må vel kunne takle at det føles som at hvert andre menneske tenker på trans som en kjønnsorgan-ting, ikke i stand til å stoppe hjernen fra å se for seg hvordan jeg ser ut naken. Jeg må da vel takle følelsen av at noen folk blir slitne av å få vite at jeg er trans. Sannheten  er at  jeg takler det dårlig. Jeg takler det ikke bra i det hele tatt, fordi jeg selv blir vannvittig sliten. Dette er ting som i noen tilfeller sannsynligvis er akkurat det som skjer, og i andre tilfeller stemmer ikke følelsene mine med deres virkelighet,  men faktum er at uansett gjør alle disse følelsene og tankene meg så hinsides sliten. Jeg blir sliten fordi jeg er så lei av å forklare meg. Jeg er så lei av å føle på tvil og usikkerhet bare fordi jeg ikke vil at noen skal tro noe feil om meg. Jeg vet jeg har ingen kontroll over det, men det stjeler fortsatt av energien min.

Jeg skulle ønske jeg fikk til å formidle noe av denne frustrasjonen da jeg ringte for å avslutte min utredning for transseksualisme hos rikshospitalet. Jeg skulle ønske jeg klarte å si noe om hvor ødelagt system vi har her når jeg velger bort å i det hele tatt få behandling fordi slik jeg blir behandlet ødelegger meg psykisk. Jeg er skuffet og lei meg over det hele.

Advertisements

hm

21. september 2016 — 1 kommentar

Jeg lever enda som de sier,  jeg lever bare ikke et sånt blogg-interessant liv om man kan si det på den måten.

I august begynte jeg hvor slapp med utdannelsen min i 2011. «Påbygging», «studiespesialisering til generell studiekompetanse» – jeg er aldri helt sikker på hvordan jeg skal ordlegge det på en måte som illustrerer nøyaktig hvor lite spennende type utdanning  det faktisk er.

Jeg tenkte jeg skulle strø litt bilder på innlegget nå, bare sånn for å samle noen små glimt av livet her.1474419713073

bilde en og to: Jeg fikk besøk av min mor for noen uker tilbake.  bilde 3: en katt jeg så som satt på det trappetrinnet begge gangene jeg gikk den trappen den dagen, bilde 4: frukt av naturfagtimen

Det er få ting som inspirerer meg så mye som planter gjør. Jeg blir glad av å se dem, jeg blir glad av å lukte dem, og selv om det ikke er alle planter man bør røre på så gjør det meg også skikkelig glad å røre og ta på planter. It’s just one of those things I guess.

Plantebebiser

23. juni 2016 — 1 kommentar

Jeg har hatt lyst til å prøve å få avokadostein til å spire sååå lenge, og nå har jeg gjort det! Det tok en god stund, så her gjelder det å smøre seg med tålmodighet. I begynnelsen ser de ut som det aaaldri kommer til å skje noe, men så plutselig en dag, har de sprukket ned midten. Og det er det som er meningen. Så dette er mine to som jeg begynte med.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her ser du nemlig hvordan røttene smyger seg ut gjennom sprekken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Akkurat denne fikk tre små haler, mens den andre jeg hadde fikk bare èn kjempelang en. Jeg leste et sted at avokadoplanter trenger svære potter, så jeg gikk til anskaffelse av det. Det måtte jeg dessuten ha uansett, for røttene hadde blitt så lange i glasset. Kanskje fordi jeg brukte så store glass, eller fordi jeg ventet såpass lenge før jeg plantet dem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg ventet til jeg så en antydning til spire skjønner du. For meg gikk det egentlig ganske tregt, men jeg ser i ettertid at det nok hadde mye å gjøre med at de ikke hadde så mye tilgang på sollys. Det gjorde jeg derimot noe med da jeg plantet de.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her ser du lykkelige babyavokadoplanter som har fått stått ute mens det har vært skinnende sol. Jeg har båret den ut på morgenen, og tatt den inn igjen på nattestid, da jeg kun har tilgang på en felles bakgård å sette plantene mine i. Men det går helt fint for meg, jeg liker følelsen av å ta vare på planter. Å se at de er i live og vokser gjør meg skikkelig glad!

Jeg  har liten tro på at det kommer til å vokse avokado på planten, men for meg spiller det igjen rolle. 🙂

  •  Har du prøvd å gro noe i det siste?

ronmadOnsdag forrige uke kom endelig konserten vi hadde ventet på i flere måneder (flere år for noen av oss), nemlig Iron Maiden. Det var for meg et skikkelig spesielt øyeblikk å få gjøre dette sammen med mine beste veninne Maja, siden det er hun som skal ha mestparten av æren for å ha fått meg til å digge Maiden så mye som jeg gjør, ved å kontinuerlig gi meg masse positive assosiasjoner til musikken. Det er oss sammen, synger, danser, har det rett og slett jævlig bra. Denne gangen hadde vi sitteplasser, så vi fikk ikke bevegd på oss så mye, men vi sang for full strupe.

Det har vært kjempekoselig å få besøk av Maja og Erik her i Oslo. Hun er virkelig den jeg kan snakke med om alt. Min største støttespiller når jeg har vært på bunn, for hun har sett meg der. Hun er familie.♥

Vi satt ganske langt unna, men det var helt rått uansett.

Flat.

14. juni 2016 — Legg igjen en kommentar

Jeg føler meg veldig flat for tiden. Det har en god del å gjøre med at jeg fikk hjertet mitt knust for litt siden, og jeg har ikke helt kommet meg ut av den synkemyra.
Driver bare å plasker rundt, helt i sakte film.
Griner litt her og der. Jeg prøver mitt beste for å omfavne og anerkjenne de vonde følelsene for det de er, bare følelser. De kommer til å gå over. Men nede i synkemyra er det kaldt og slimete, og det kjennes ut som at bare fler og fler ting går galt i livet.

Nå i dag var jeg på minnesmarkering for offerene og de pårørende i Orlando. Jeg klarte ikke holde tårene. Etter å ha blitt avvist på grunn av min kjønnsidentitet av den jeg elsket føler jeg meg liten, hudløs, verdiløs.. Blir konstant påminnet hvor hardfør jeg må være bare for å være den jeg er. I dag synes jeg det er fryktelig vanskelig.sitfuh

Jeg er fullt klar over at jeg ser smellvakker ut med sminke, eller når håret mitt er langt. Puppene mine ser ganske så puppete ut når jeg har på meg bh og tettsittende, utringede topper, og figuren min går innover i livet og utover i hoftene. Jeg  er klar over at jeg ser bra ut i feminint uttrykk. Det høres kanskje overfladisk ut, og det er helt okay, fordi det er det.

Det spiller faktisk ingen rolle hva slags utseende andre mennesker synes ser best ut, det handler om hva jeg er komfortabel med her og nå. Jeg kan være klar over at jeg kler feminint uttrykk, og fortsatt ikke være jente.

Det er virkelig på tide å greie å gjøre forskjell på feminint uttrykk og det å identifisere seg som kvinne/jente/transfeminin osv.

Jeg forstår det veldig godt, de fleste av oss har vokst opp med at det vi kan se av en persons ytre er helt synonymt med hva slags kjønn de er, det er vanskelig å legge det fra seg, jeg har selvsagt forståelse for det. Men kan du være enig i at det er en veldig overfladisk måte å karakterisere mennesker på?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har en opplevelse av at vi ellers her i samfunnet er veldig opptatt av å ikke være forhåndsdømmende mot mennesker, men det er jo det vi gjør med hvert eneste menneske vi møter når det gjelder kjønn. Det er noe av det første vi tenker på. Jeg har det sånn selv, jeg skal overhodet ikke påstå noe annet. Spesielt i møte med individer hvor hodet mitt ikke greier å tolke «mann/dame» ut i fra deres ytre. Det er da jeg virkelig kjenner på hvor inngrodd to-kjønnsmodellen er.

Jeg digger forresten når det skjer. Jeg ser opp til alle som trosser kjønnsnormene, og de som bare ikke vil la seg kategoriseres er mine helter. En av mine store drømmer er at det en dag kan bli sånn at noen går forbi meg, og den ene spør «er det der gutt eller jente??» også svarer den andre «..jeg vet ikke» med en forundret stemme. Også er det liksom greit.

Dette er bare noen tanker jeg har. Poenget mitt er det at jeg synes helt ærlig ikke det er noe hyggelig å høre at jeg er så mye finere når jeg kler meg mer som en jente, når jeg hadde langt hår, eller hint om at jeg hadde sett bra ut i kjole o.l. Jeg kan ikke stoppe folk fra å si det de har på hjertet, men dette er altså hva jeg føler om det.