Snart er steken ferdig. Som jeg har styrt og stelt med i hele dag! GLEDER MEG.
Archives For desember 2015
Jeg har hatt en veldig fin juleferie så langt. Feiret julaften hjemme til mamma, med søsken, stefar, tante, unkel og søskenbarn. Ovenfor har jeg tatt med et lite utvalg av julegaver jeg fikk. Det går mer og mer i konvolutter jo eldre jeg har blitt, merker jeg. Det eneste ønsket jeg faktisk spesifiserte i år var boxershorts, og det fikk jeg!
En av de andre gavene jeg fikk var fargelegging, som jeg ble veldig glad for selv om jeg hadde det samme tusjsettet fra før av, for det fikk nemlig et par andre her stor glede av:
min kjæres to barn.
Det satte også i gang inspirasjonsorganet i meg igjen, i slik grad at jeg tok meg råd til en hel haug med nye tusjer og en ny fargeleggingsbok. Julegave til meg selv. ❤
Så var det lille julaften, men det var også den dagen jeg endelig fikk medisinene mine. Du skjønner, under uheldige omstendigheter hadde ikke avdelingen fått innskaffet nye medisiner til meg før jeg skulle reise, så jeg bare måtte reise uten, og satse på at det var mulig å få hentet nye på apoteket i Mo I Rana. Det ble jo selvsagt bare masse kludder det der, så den korte versjonen er at jeg ble gående uten medisinen min i to dager.
Det som er greia med det er at det er nå sånn at akkurat den typen medisiner er kjent for å ha ekstra stygge bivirkninger om man stopper plutselig. Jeg har glemt å ta/ gått tom tidligere også, så jeg kjenner igjen de samme symptomene hver gang. Symptomer som kan minne om å ha vært på fylla i dagesvis; kvalme, svimmelhet, muskel- og leddverk, og om jeg i tillegg skulle være premenstruell eller gravid. I hvert fall i overkant emosjonell i forhold til hva jeg anser som normalen min. For det blir jo en stor hormonell forstyrrelse, og den gjør meg fysisk syk, som igjen gjør meg hypersensitiv for utvendig stimuli. Bra er det i alle fall ikke, jeg ble sengeliggende til slutt. Men nå som det uansett ordnet seg, synes jeg det er litt komisk.
Jeg begynte jo bl.a å grine da det ble satt på All I Want For Christmas med Mariah Carey, og Last Christmas med Wham, og selv da jeg satt på «What’s This» fra Nightmare Before Christmas.
Men vi er heldigvis gode til å ta vare på hverandre her.
Blogger fra Nordlandsbanen. Ankommer Mo I Rana 06.03. Ønsk meg videre god tur…. Gni dere ekstra godt inn i dyna for meg folkens.
Smoothie i magen, siste pakkene pakka inn, og kofferten full. Nå er det ikke lenge til jeg reiser opp til Mo I Rana-land. Reiser nå om tre timer, og kommer frem i morgen, ahhhh fjortentimers togtur here I come.
Jo, nå skal jeg fortelle deg!
Nei, jeg kjenner faktisk på mye prestasjonsangst og motstand på det punktet her. Det er ganske typisk meg at når jeg først må fortelle noe spennende eller artig så oppfører hjernen seg som om den aldri har opplevd hverken noe spennende eller noe artig i hele sitt liv. Det er ikke det at jeg ikke opplever kule og morsomme ting i blant, men kjenner det er veldig vanskelig å finne noe som er verdig å skrive et innlegg om. Kjente bare jeg behøvde å skrive noe om det også, jeg synes det er litt viktig å få med usikkerhetene også.
Det eneste ordentlig sånn merkverdige tingen som har hendt meg i det siste var for litt siden, da avdelingen hadde julebord i Oslo. Da jeg var ferdig med mitt måltid, syntes jeg det var litt kjedelig å vente sammen med de som ventet på sin andre forskyning av julekjøttet – jeg spiser jo ikke kjøtt. Jeg skal innrømme det hadde vært mer sporty av meg å bli sittende, men det var så mye mer fristende å ta seg en tur ut på kikkerunde når vi først befant oss i hjertet av Oslo.
Etter å ha trasket litt rundt uten mål og mening fant jeg ut at jeg skulle få unna litt juleshopping i full fart. På en butikk jeg liker veldig godt, og som jeg er innom nesten hvert gang jeg er i Oslo, kjøpte jeg to gaver. På god vei mot utgangen av senteret tok jeg en u-sving fordi da hadde jeg argumentert til megselv for hvorfor jeg også trengte en ting til megselv der, og vunnet. Så jeg gikk inn igjen, og ved kassa kom det ei av de andre som jobbet der og fortalte meg at hun digget meg, og hadde gjort det lenge. Masse komplimenter, og at hun hadde fulgt meg på nett i flere år. Jeg ble jo selvsagt dritsmigra, også var hun så hyggelig! Senere inviterte hun meg også på en fest hun arrangerte, som forresten også var utrolig hyggelig.
Jeg synes situasjonen var litt moro fordi hadde ikke jeg kommet tilbake inn den andre gangen hadde det kanskje ikke hendt at jeg hadde fått kommet i snakk med henne. Jeg er veldig takknemlig for sånne overraskelsesbekjentskaper!
Det ble jo selvsagt to, fordi jeg klarer jo ikke bestemme meg. Men hagen er uansett det som synes forbi verandaen der. Dette er utsikten fra den nye leiligheta jeg skal flytte inn i.
Det var så fint sollys i dag da jeg våkna. Jeg våkna nesten med et smil fordi det var så koselig! Jeg la meg rimelig sent i går, men jeg føler meg skikkelig opplagt til tross. Dette er en fin søndag.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg griner. Jeg er en griner.
Jeg er en person som begynner å grine når jeg blir trist.
Jeg begynner å grine når jeg blir sinna.
Jeg begynner å grine når jeg blir skuffa.
Jeg begynner å grine hvis jeg blir skremt.
Jeg begynner å grine når jeg blir rørt, når jeg ler, og jeg griner ofte når jeg blir glad.
Hele livet har jeg slitt og kjempa i mot disse faktumene med alt jeg hadde. Det jeg aldri skjønte var at dette er den type faktum som ikke nytter å kjempe mot. Jeg skjønte aldri skaden jeg forårsaket meg selv ved å ikke tillate meg selv gråt.
Jeg forstod for eksempel ikke at jeg hadde jo ikke egentlig sosialfobi. Jeg hadde en ekstrem fobi for at jeg skulle begynne å gråte offentlig. Det var ikke egentlig det sosiale i situasjonene som egentlig skremte vettet ut av meg, slik jeg alltid hadde trodd. Jeg hadde en intens frykt for at jeg skulle komme til å reagere med tårene hvis noe tok en uforutsett vending. Jeg måtte ha den kontrollen. Jeg måtte ha full kontroll på når og hvor jeg i så fall skulle gråte. Jeg var livredd for å miste den kontrollen.
Når jeg uungåelig ikke klarte å sperre inne gråten, hatet jeg meg selv. Jeg følte meg forrådt av min egen kropp.
Jeg har vært så inderlig redd for å se stygg ut når jeg gråter.
Nå har jeg innsett at det ikke er min plikt å se «bra» ut hele tiden. Nå har jeg lært meg at det er min fulle rett å se «stygg» ut i blant. Jeg føler meg uansett vakker på grunn av at jeg viser omsorg ovenfor meg selv. Fordi jeg tillater meg selv dette.
Jeg har fått til å akseptere at gråt er en naturlig kroppslig reaksjon for meg, likt er nys eller eller måten kroppen rykker tilbake etter å bli skremt. Gråt er som en refleks på når noe treffer meg i hjertet. Det er slik kroppen min reagerer. Å prøve å fortrenge et så kraftig naturlig behov er farlig, det har jeg erfart.
Det er selvsagt fortsatt ikke lett for meg å gi meg selv lov til å gråte med det samme det behovet dukker opp. Jeg forsøker fortsatt å kontrollere det i blant. Men det at jeg har brukt så mye tid på å akseptere det gjør at jeg føler meg mye friere fra skammen av å gråte. Nå skulle jeg bare ønske at resten av oss kunne slutte å mindregjøre oss som faktisk får til å gråte. Det er aldri en dårlig ting å gråte i min mening.
5 år. Ok. Her i behandlingen er det ett råd som gis oftere enn andre, og det er «En dag om gangen», men i grove strøk så vet jeg at jeg kan tenke meg være i en livssituasjon der jeg kan ha masse fine dyrevenner, ha fått begynt på T, og dermed forhåpentligvis ha et ytre som samstemmer litt mer med mitt indre, også ønsker jeg meg å fortsatt være sammen med maken min. ♥
Selv om jeg bor på institusjon, så er det jo bare et hus, og et ganske fint hus faktisk.
men dette er jo den fineste kroken i huset. Den har jeg selv stelt i stand hehehehe. Sånn, jeg har flytta tingene bort dit, og satt plantene på det viset. Jeg liker veldig godt å sitte i den stolen ved den største planten.
På rommet i en skål i vinduet har jeg masse pyntesteiner, og oppå dem har jeg lagt diverse artikler som har emosjonell betydning for meg.
- Det er en kjærlighet på pinne-blomst og en plast-firfisle som jeg fikk av hun som jeg delte rom sammen med i 6 måneder på forrige behandlingssted.
- Pin med symbolet for Transgender som jeg kjøpte på Oslo Pride 2015
- Pin fra NOAH som jeg fikk på Vegetarfestivalen 2015
- En elektrisk dingseboms jeg fant en gang jeg og kjæresten var ute på oppdagelsesferd.
- Et fossil av en Trilobitt som jeg fikk i bursdagsgave av kjæresten.
- og en rosa kiste med en trekt tann i. Akkurat den er jeg glad i fordi det var den første ordentlige hyggelige tannlegen jeg har møtt, og jeg kjente overhodet ingenting når tannen ble trekt. Så det er et minne fra den dagen jeg kom meg litt over tannlegeskrekken min.
- De selvlysende stjernene mine som jeg har rundt om kring på romveggene. De hadde jeg både på det forrige rommet mitt i Drøbak, og her. Jeg er veldig glad i de.
- Den lille silikon-bilderammen med bilde av Pigo i betyr veldig mye for meg, fordi hun betyr så mye for meg. Det bildet har jeg hatt med meg hele veien i denne behandlingen. Det bildet er forresten også det bildet jeg har tattovert av henne på venstrearmen.
- Katte-bokstøtten min. Akkurat nå støtter den bare veggen fordi jeg synes den er så vakker. Det er egentlig et par, og den andre får støtte bøkene mine. De bokstøttene var noe av det første jeg kjøpte til rommet mitt da jeg flytta inn på rommet mitt i Drøbak.
Sidkatten 