Snart er steken ferdig. Som jeg har styrt og stelt med i hele dag! GLEDER MEG.
Snart er steken ferdig. Som jeg har styrt og stelt med i hele dag! GLEDER MEG.
Jeg har hatt en veldig fin juleferie så langt. Feiret julaften hjemme til mamma, med søsken, stefar, tante, unkel og søskenbarn. Ovenfor har jeg tatt med et lite utvalg av julegaver jeg fikk. Det går mer og mer i konvolutter jo eldre jeg har blitt, merker jeg. Det eneste ønsket jeg faktisk spesifiserte i år var boxershorts, og det fikk jeg!
En av de andre gavene jeg fikk var fargelegging, som jeg ble veldig glad for selv om jeg hadde det samme tusjsettet fra før av, for det fikk nemlig et par andre her stor glede av:
min kjæres to barn.
Det satte også i gang inspirasjonsorganet i meg igjen, i slik grad at jeg tok meg råd til en hel haug med nye tusjer og en ny fargeleggingsbok. Julegave til meg selv. ❤
Så var det lille julaften, men det var også den dagen jeg endelig fikk medisinene mine. Du skjønner, under uheldige omstendigheter hadde ikke avdelingen fått innskaffet nye medisiner til meg før jeg skulle reise, så jeg bare måtte reise uten, og satse på at det var mulig å få hentet nye på apoteket i Mo I Rana. Det ble jo selvsagt bare masse kludder det der, så den korte versjonen er at jeg ble gående uten medisinen min i to dager.
Det som er greia med det er at det er nå sånn at akkurat den typen medisiner er kjent for å ha ekstra stygge bivirkninger om man stopper plutselig. Jeg har glemt å ta/ gått tom tidligere også, så jeg kjenner igjen de samme symptomene hver gang. Symptomer som kan minne om å ha vært på fylla i dagesvis; kvalme, svimmelhet, muskel- og leddverk, og om jeg i tillegg skulle være premenstruell eller gravid. I hvert fall i overkant emosjonell i forhold til hva jeg anser som normalen min. For det blir jo en stor hormonell forstyrrelse, og den gjør meg fysisk syk, som igjen gjør meg hypersensitiv for utvendig stimuli. Bra er det i alle fall ikke, jeg ble sengeliggende til slutt. Men nå som det uansett ordnet seg, synes jeg det er litt komisk.
Jeg begynte jo bl.a å grine da det ble satt på All I Want For Christmas med Mariah Carey, og Last Christmas med Wham, og selv da jeg satt på «What’s This» fra Nightmare Before Christmas.
Men vi er heldigvis gode til å ta vare på hverandre her.
Blogger fra Nordlandsbanen. Ankommer Mo I Rana 06.03. Ønsk meg videre god tur…. Gni dere ekstra godt inn i dyna for meg folkens.
Smoothie i magen, siste pakkene pakka inn, og kofferten full. Nå er det ikke lenge til jeg reiser opp til Mo I Rana-land. Reiser nå om tre timer, og kommer frem i morgen, ahhhh fjortentimers togtur here I come.
Jeg griner. Jeg er en griner.
Jeg er en person som begynner å grine når jeg blir trist.
Jeg begynner å grine når jeg blir sinna.
Jeg begynner å grine når jeg blir skuffa.
Jeg begynner å grine hvis jeg blir skremt.
Jeg begynner å grine når jeg blir rørt, når jeg ler, og jeg griner ofte når jeg blir glad.
Hele livet har jeg slitt og kjempa i mot disse faktumene med alt jeg hadde. Det jeg aldri skjønte var at dette er den type faktum som ikke nytter å kjempe mot. Jeg skjønte aldri skaden jeg forårsaket meg selv ved å ikke tillate meg selv gråt.
Jeg forstod for eksempel ikke at jeg hadde jo ikke egentlig sosialfobi. Jeg hadde en ekstrem fobi for at jeg skulle begynne å gråte offentlig. Det var ikke egentlig det sosiale i situasjonene som egentlig skremte vettet ut av meg, slik jeg alltid hadde trodd. Jeg hadde en intens frykt for at jeg skulle komme til å reagere med tårene hvis noe tok en uforutsett vending. Jeg måtte ha den kontrollen. Jeg måtte ha full kontroll på når og hvor jeg i så fall skulle gråte. Jeg var livredd for å miste den kontrollen.
Når jeg uungåelig ikke klarte å sperre inne gråten, hatet jeg meg selv. Jeg følte meg forrådt av min egen kropp.
Jeg har vært så inderlig redd for å se stygg ut når jeg gråter.
Nå har jeg innsett at det ikke er min plikt å se «bra» ut hele tiden. Nå har jeg lært meg at det er min fulle rett å se «stygg» ut i blant. Jeg føler meg uansett vakker på grunn av at jeg viser omsorg ovenfor meg selv. Fordi jeg tillater meg selv dette.
Jeg har fått til å akseptere at gråt er en naturlig kroppslig reaksjon for meg, likt er nys eller eller måten kroppen rykker tilbake etter å bli skremt. Gråt er som en refleks på når noe treffer meg i hjertet. Det er slik kroppen min reagerer. Å prøve å fortrenge et så kraftig naturlig behov er farlig, det har jeg erfart.
Det er selvsagt fortsatt ikke lett for meg å gi meg selv lov til å gråte med det samme det behovet dukker opp. Jeg forsøker fortsatt å kontrollere det i blant. Men det at jeg har brukt så mye tid på å akseptere det gjør at jeg føler meg mye friere fra skammen av å gråte. Nå skulle jeg bare ønske at resten av oss kunne slutte å mindregjøre oss som faktisk får til å gråte. Det er aldri en dårlig ting å gråte i min mening.