Å grine

12. desember 2015 — Legg igjen en kommentar

Jeg griner. Jeg er en griner.
Jeg er en person som begynner å grine når jeg blir trist.
Jeg begynner å grine når jeg blir sinna.
Jeg begynner å grine når jeg blir skuffa.
Jeg begynner å grine hvis jeg blir skremt.
Jeg begynner å grine når jeg blir rørt, når jeg ler, og jeg griner ofte når jeg blir glad.

Hele livet har jeg slitt og kjempa i mot disse faktumene med alt jeg hadde. Det jeg aldri skjønte var at dette er den type faktum som ikke nytter å kjempe mot. Jeg skjønte aldri skaden jeg forårsaket meg selv ved å ikke tillate meg selv gråt.

Jeg forstod for eksempel ikke at jeg hadde jo ikke egentlig sosialfobi. Jeg hadde en ekstrem fobi for at jeg skulle begynne å gråte offentlig. Det var ikke egentlig det sosiale i situasjonene som egentlig skremte vettet ut av meg, slik jeg alltid hadde trodd. Jeg hadde en intens frykt for at jeg skulle komme til å reagere med tårene hvis noe tok en uforutsett vending. Jeg måtte ha den kontrollen. Jeg måtte ha full kontroll på når og hvor jeg i så fall skulle gråte. Jeg var livredd for å miste den kontrollen.

Når jeg uungåelig ikke klarte å sperre inne gråten, hatet jeg meg selv. Jeg følte meg forrådt av min egen kropp.

Jeg har vært så inderlig redd for å se stygg ut når jeg gråter.
Nå har jeg innsett at det ikke er min plikt å se «bra» ut hele tiden. Nå har jeg lært meg at det er min fulle rett å se «stygg» ut i blant. Jeg føler meg uansett vakker på grunn av at jeg viser omsorg ovenfor meg selv. Fordi jeg tillater meg selv dette.

Jeg har fått til å akseptere at gråt er en naturlig kroppslig reaksjon for meg, likt er nys eller eller måten kroppen rykker tilbake etter å bli skremt. Gråt er som en refleks på når noe treffer meg i hjertet. Det er slik kroppen min reagerer. Å prøve å fortrenge et så kraftig naturlig behov er farlig, det har jeg erfart.

Det er selvsagt fortsatt ikke lett for meg å gi meg selv lov til å gråte med det samme det behovet dukker opp. Jeg forsøker fortsatt å kontrollere det i blant. Men det at jeg har brukt så mye tid på å akseptere det gjør at jeg føler meg mye friere fra skammen av å gråte. Nå skulle jeg bare ønske at resten av oss kunne slutte å mindregjøre oss som faktisk får til å gråte. Det er aldri en dårlig ting å gråte i min mening.

Advertisements

Ingen kommentarer

Be the first to start the conversation!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s