Min virkelighet som barn

27. mars 2016 — 3 kommentarer

Det er akkurat som at jeg fortsatt husker den følelsen jeg fikk da det først gikk opp for meg hvordan jeg faktisk så ut. Jeg tror jeg må ha hatt et konkret internt bilde av hvordan jeg så ut for omverdenen. Jeg var ung, men jeg husker fortsatt den tunge følelsen av skuffelse da jeg merket at min interne forestilling, overhodet ikke korresponderte med hva jeg så den dagen. Nesten like tungt som den dagen jeg innså at dyrene i tegnefilm og tegneserier ikke fantes.

Dette må være en av de første minnene jeg har som jeg vil kalle trans relatert. Det var ikke en plutselig åpenbaring hvor jeg visste jeg var trans, eller at jeg ikke var jente eller noe, og det er helt greit. Det er ikke sånn at det er et kriterium for å identifisere seg som trans.

Jeg var stygg. Alle sa det. I realiteten var det jo selvsagt ikke alle som sa det, men det var ingen som sa i mot heller, og det skal ikke mer til enn et par stykker som sier at et barn er stygt før det faktisk blir en opplevd virkelighet for barnet. Selv om jeg eller andre ser tilbake på bilder av meg, og sier «det barnet er ikke stygt», er det irrelevant, fordi jeg vokste opp hvor det var virkelig for meg at det var noe alvorlig galt med meg. Det var min virkelighet, og man har liksom bare èn av de.

Nå har det seg ikke slik at jeg tror at jeg har hatt en spesielt tragisk barndom, eller at jeg er den eneste som hadde det vondt som barn. Snarere tvert i mot. Jeg tror det er normen heller enn unntaket dessverre, det å ha det vondt med seg selv. Jeg ønsker bare å dele litt av min historie, uavhengig av det.

Når jeg tenker tilbake på det, så resonnerte ikke ordet «stygg» seg på samme måte da som det gjør nå. Hadde jeg blitt kalt stygg nå, hadde ikke mitt liv stoppet opp for å si det sånn. En veldig fin ting jeg har lært i min tid i behandling, er dette med at hva mennesker sier har faktisk ingenting med meg å gjøre, og alt med dem å gjøre.

Men det er nå.

Som barn derimot, inni meg, ble det bare grovt oversatt til «noe er feil med meg, derfor plager folk meg».  Det er en uutholdelig følelse av hjelpesløshet i det der. Som om det bare er det livet jeg var ment å leve. Jeg ser på arrene mine og kan fortsatt fornemme akkurat den følelsen, rett bak de (nå) bleke merkene mine på armer og ben. For ikke å nevne skammen. Jeg forsto ikke hvordan folk holdt ut å være i nærheten av meg. Jeg følte jeg måtte unngå andre  mennesker slik at de ikke skulle se det motbydelige vesenet jeg åpenbart var.

Selvskading var lenge den eneste måten jeg følte jeg klarte å ta tilbake min eget skinn. Og sinn forsåvidt. Men så fant jeg ly i alkoholen, og det døyvet smertene, i hvert fall en stund. Noen ganger var alkoholen det som holdt meg i live, andre ganger var det drivstoff for selvdestruksjonen min. I mine mørkeste øyeblikk drakk jeg for å finne motet til å kutte så dypt at det ikke ville være noen vei tilbake.

Dette er kanskje litt deprimerende saker jeg tar opp her, men det er liksom bare slik det har vært, jeg aksepterer det, og håper andre også kan gjøre det. Jeg ser ingen grunn til å ikke snakke om det. Det er ikke så hyggelig å snakke om, men det er ikke farlig heller. Ingenting av det som har vært i fortiden kan skade meg her og nå. Det er det litt viktig å huske på.

 

* uansett, må vel også nevne at jeg har vært skadefri i over et år. Legger ikke egentlig merke til arrene mine heller lenger, men synes det er greit at folk kan få vite litt mer om hvorfor de er der.

Advertisements

3 responses to Min virkelighet som barn

  1. 

    Mitt speilbilde korresponderer heller ikke med hvordan jeg mener jeg ser ut, og blir jeg Plutselig «utsatt» for speil kan jeg skvette skikkelig før hjernen min klarer å koble at det er jo sånn jeg ser ut.
    Etter du fant deg selv har jeg naturlig (eller unaturlig) nok vurdert min egen situasjon og jeg tror ikke jeg legger noe som helst vekt på kjønnet mitt. Jeg har penis og er privilegert i samfunnet der etter men selv legger jeg ikke noe vekt i dette.
    Stå på videre Sid, jeg syns du er utrolig tøff og jeg lærer mye gjennom ting du skriver.
    Takk 🙂

    Lik

    • 

      Takk for at du deler om dette, Thomas 🙂 Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger. Det er spesielt koselig å høre om at du har fått tenke over din egen situasjon med tanke på kjønn. Det er en spennende reise i min erfaring. Tusen takk for komplimenter ❤

      Lik

  2. 

    Hei, Sid. Dette er ein nydeleg tekst, som eg gjerne vil sitere, om det er greit for deg. Eg legg igjen mailen min, så om du gir meg eit pip, setter eg deg gjerne inn i kva eg heldt på meg. Sigrid (sigrid.sandal@gmail.com)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s