Jeg føler meg veldig flat for tiden. Det har en god del å gjøre med at jeg fikk hjertet mitt knust for litt siden, og jeg har ikke helt kommet meg ut av den synkemyra.
Driver bare å plasker rundt, helt i sakte film.
Griner litt her og der. Jeg prøver mitt beste for å omfavne og anerkjenne de vonde følelsene for det de er, bare følelser. De kommer til å gå over. Men nede i synkemyra er det kaldt og slimete, og det kjennes ut som at bare fler og fler ting går galt i livet.
Nå i dag var jeg på minnesmarkering for offerene og de pårørende i Orlando. Jeg klarte ikke holde tårene. Etter å ha blitt avvist på grunn av min kjønnsidentitet av den jeg elsket føler jeg meg liten, hudløs, verdiløs.. Blir konstant påminnet hvor hardfør jeg må være bare for å være den jeg er. I dag synes jeg det er fryktelig vanskelig.
Sidkatten 