Archives For Om avhengighet

Det er akkurat som at jeg fortsatt husker den følelsen jeg fikk da det først gikk opp for meg hvordan jeg faktisk så ut. Jeg tror jeg må ha hatt et konkret internt bilde av hvordan jeg så ut for omverdenen. Jeg var ung, men jeg husker fortsatt den tunge følelsen av skuffelse da jeg merket at min interne forestilling, overhodet ikke korresponderte med hva jeg så den dagen. Nesten like tungt som den dagen jeg innså at dyrene i tegnefilm og tegneserier ikke fantes.

Dette må være en av de første minnene jeg har som jeg vil kalle trans relatert. Det var ikke en plutselig åpenbaring hvor jeg visste jeg var trans, eller at jeg ikke var jente eller noe, og det er helt greit. Det er ikke sånn at det er et kriterium for å identifisere seg som trans.

Jeg var stygg. Alle sa det. I realiteten var det jo selvsagt ikke alle som sa det, men det var ingen som sa i mot heller, og det skal ikke mer til enn et par stykker som sier at et barn er stygt før det faktisk blir en opplevd virkelighet for barnet. Selv om jeg eller andre ser tilbake på bilder av meg, og sier «det barnet er ikke stygt», er det irrelevant, fordi jeg vokste opp hvor det var virkelig for meg at det var noe alvorlig galt med meg. Det var min virkelighet, og man har liksom bare èn av de.

Nå har det seg ikke slik at jeg tror at jeg har hatt en spesielt tragisk barndom, eller at jeg er den eneste som hadde det vondt som barn. Snarere tvert i mot. Jeg tror det er normen heller enn unntaket dessverre, det å ha det vondt med seg selv. Jeg ønsker bare å dele litt av min historie, uavhengig av det.

Når jeg tenker tilbake på det, så resonnerte ikke ordet «stygg» seg på samme måte da som det gjør nå. Hadde jeg blitt kalt stygg nå, hadde ikke mitt liv stoppet opp for å si det sånn. En veldig fin ting jeg har lært i min tid i behandling, er dette med at hva mennesker sier har faktisk ingenting med meg å gjøre, og alt med dem å gjøre.

Men det er nå.

Som barn derimot, inni meg, ble det bare grovt oversatt til «noe er feil med meg, derfor plager folk meg».  Det er en uutholdelig følelse av hjelpesløshet i det der. Som om det bare er det livet jeg var ment å leve. Jeg ser på arrene mine og kan fortsatt fornemme akkurat den følelsen, rett bak de (nå) bleke merkene mine på armer og ben. For ikke å nevne skammen. Jeg forsto ikke hvordan folk holdt ut å være i nærheten av meg. Jeg følte jeg måtte unngå andre  mennesker slik at de ikke skulle se det motbydelige vesenet jeg åpenbart var.

Selvskading var lenge den eneste måten jeg følte jeg klarte å ta tilbake min eget skinn. Og sinn forsåvidt. Men så fant jeg ly i alkoholen, og det døyvet smertene, i hvert fall en stund. Noen ganger var alkoholen det som holdt meg i live, andre ganger var det drivstoff for selvdestruksjonen min. I mine mørkeste øyeblikk drakk jeg for å finne motet til å kutte så dypt at det ikke ville være noen vei tilbake.

Dette er kanskje litt deprimerende saker jeg tar opp her, men det er liksom bare slik det har vært, jeg aksepterer det, og håper andre også kan gjøre det. Jeg ser ingen grunn til å ikke snakke om det. Det er ikke så hyggelig å snakke om, men det er ikke farlig heller. Ingenting av det som har vært i fortiden kan skade meg her og nå. Det er det litt viktig å huske på.

 

* uansett, må vel også nevne at jeg har vært skadefri i over et år. Legger ikke egentlig merke til arrene mine heller lenger, men synes det er greit at folk kan få vite litt mer om hvorfor de er der.

I natt hadde jeg mareritt om fyll igjen. Mareritt som omhandler alkohol og alkoholrelatert oppførsel er noe jeg har hatt helt siden jeg innså at jeg måtte slutte. For tre år siden, da jeg for første gang tok tak i problemet mitt, hadde jeg marerittene hver eneste natt. Jeg våknet utslitt, og med en ekkel følelse i magen.

Disse drømmene var ikke som en kul fest, eller uskyldig småberuset moro, fordi alkohol og fest hadde for lengst sluttet å være hverken moro eller kult for meg. Noen dager sliter jeg med å huske om alkohol noen gang var morsomt. Slik jeg husker det, så drakk jeg meg full første gangen med «dette er bare noe jeg må gjøre» som eneste drivkraft.

poooface

livet er pussig.

Jeg hatet smaken av alkohol. Det har jeg alltid gjort. Likevel ble jeg alkoholiker.

I marerittet skjer det som regel en av to ting. I det ene konfronteres jeg med et valg, drikke eller ikke drikke. I det andre har jeg allerede fått i meg noe å drikke, og må ta konsekvensene for det. Det som kjennetegner at det er et mareritt og ikke bare en vanlig drøm, i min mening, er at jeg blir så gjennomtrengende preget av redsel av det hele. Den enorme frykten jeg har for å havne tilbake der jeg var.

Alkohol hadde gått fra å være noe jeg gjorde på fest, til noe jeg gjorde for å forberede meg til festen, så til noe jeg gjorde når jeg skulle på besøk, og til slutt noe jeg gjorde daglig for å få tiden til å gå. Selv når det første jeg tenkte på når jeg våknet var at jeg måtte stå opp før ølsalget stengte, skjønte jeg ikke at jeg var avhengig.

Nå har jeg marerittene sjeldnere, men jeg kommer nok alltid til å ha dem. Jeg er ikke redd dem lenger heller, for jeg tror det er et friskhetstegn at underbevisstheten min minner meg på hvor jævlig jeg hadde det med meg selv før. Skamspiralen og selvhatet. Selvfølgelig vil jeg ikke tilbake dit. Det skal jeg ikke heller.

Jeg deler om dette fordi jeg ønsker å være åpen og ærlig om mine erfaringer. Jeg håper på at det kan bidra til å skape forståelse, og i beste fall faktisk hjelpe noen andre. Spør meg gjerne om det er noe du har på hjertet.