Archives For Om meg

Jeg er fullt klar over at jeg ser smellvakker ut med sminke, eller når håret mitt er langt. Puppene mine ser ganske så puppete ut når jeg har på meg bh og tettsittende, utringede topper, og figuren min går innover i livet og utover i hoftene. Jeg  er klar over at jeg ser bra ut i feminint uttrykk. Det høres kanskje overfladisk ut, og det er helt okay, fordi det er det.

Det spiller faktisk ingen rolle hva slags utseende andre mennesker synes ser best ut, det handler om hva jeg er komfortabel med her og nå. Jeg kan være klar over at jeg kler feminint uttrykk, og fortsatt ikke være jente.

Det er virkelig på tide å greie å gjøre forskjell på feminint uttrykk og det å identifisere seg som kvinne/jente/transfeminin osv.

Jeg forstår det veldig godt, de fleste av oss har vokst opp med at det vi kan se av en persons ytre er helt synonymt med hva slags kjønn de er, det er vanskelig å legge det fra seg, jeg har selvsagt forståelse for det. Men kan du være enig i at det er en veldig overfladisk måte å karakterisere mennesker på?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har en opplevelse av at vi ellers her i samfunnet er veldig opptatt av å ikke være forhåndsdømmende mot mennesker, men det er jo det vi gjør med hvert eneste menneske vi møter når det gjelder kjønn. Det er noe av det første vi tenker på. Jeg har det sånn selv, jeg skal overhodet ikke påstå noe annet. Spesielt i møte med individer hvor hodet mitt ikke greier å tolke «mann/dame» ut i fra deres ytre. Det er da jeg virkelig kjenner på hvor inngrodd to-kjønnsmodellen er.

Jeg digger forresten når det skjer. Jeg ser opp til alle som trosser kjønnsnormene, og de som bare ikke vil la seg kategoriseres er mine helter. En av mine store drømmer er at det en dag kan bli sånn at noen går forbi meg, og den ene spør «er det der gutt eller jente??» også svarer den andre «..jeg vet ikke» med en forundret stemme. Også er det liksom greit.

Dette er bare noen tanker jeg har. Poenget mitt er det at jeg synes helt ærlig ikke det er noe hyggelig å høre at jeg er så mye finere når jeg kler meg mer som en jente, når jeg hadde langt hår, eller hint om at jeg hadde sett bra ut i kjole o.l. Jeg kan ikke stoppe folk fra å si det de har på hjertet, men dette er altså hva jeg føler om det.

Advertisements

Det er akkurat som at jeg fortsatt husker den følelsen jeg fikk da det først gikk opp for meg hvordan jeg faktisk så ut. Jeg tror jeg må ha hatt et konkret internt bilde av hvordan jeg så ut for omverdenen. Jeg var ung, men jeg husker fortsatt den tunge følelsen av skuffelse da jeg merket at min interne forestilling, overhodet ikke korresponderte med hva jeg så den dagen. Nesten like tungt som den dagen jeg innså at dyrene i tegnefilm og tegneserier ikke fantes.

Dette må være en av de første minnene jeg har som jeg vil kalle trans relatert. Det var ikke en plutselig åpenbaring hvor jeg visste jeg var trans, eller at jeg ikke var jente eller noe, og det er helt greit. Det er ikke sånn at det er et kriterium for å identifisere seg som trans.

Jeg var stygg. Alle sa det. I realiteten var det jo selvsagt ikke alle som sa det, men det var ingen som sa i mot heller, og det skal ikke mer til enn et par stykker som sier at et barn er stygt før det faktisk blir en opplevd virkelighet for barnet. Selv om jeg eller andre ser tilbake på bilder av meg, og sier «det barnet er ikke stygt», er det irrelevant, fordi jeg vokste opp hvor det var virkelig for meg at det var noe alvorlig galt med meg. Det var min virkelighet, og man har liksom bare èn av de.

Nå har det seg ikke slik at jeg tror at jeg har hatt en spesielt tragisk barndom, eller at jeg er den eneste som hadde det vondt som barn. Snarere tvert i mot. Jeg tror det er normen heller enn unntaket dessverre, det å ha det vondt med seg selv. Jeg ønsker bare å dele litt av min historie, uavhengig av det.

Når jeg tenker tilbake på det, så resonnerte ikke ordet «stygg» seg på samme måte da som det gjør nå. Hadde jeg blitt kalt stygg nå, hadde ikke mitt liv stoppet opp for å si det sånn. En veldig fin ting jeg har lært i min tid i behandling, er dette med at hva mennesker sier har faktisk ingenting med meg å gjøre, og alt med dem å gjøre.

Men det er nå.

Som barn derimot, inni meg, ble det bare grovt oversatt til «noe er feil med meg, derfor plager folk meg».  Det er en uutholdelig følelse av hjelpesløshet i det der. Som om det bare er det livet jeg var ment å leve. Jeg ser på arrene mine og kan fortsatt fornemme akkurat den følelsen, rett bak de (nå) bleke merkene mine på armer og ben. For ikke å nevne skammen. Jeg forsto ikke hvordan folk holdt ut å være i nærheten av meg. Jeg følte jeg måtte unngå andre  mennesker slik at de ikke skulle se det motbydelige vesenet jeg åpenbart var.

Selvskading var lenge den eneste måten jeg følte jeg klarte å ta tilbake min eget skinn. Og sinn forsåvidt. Men så fant jeg ly i alkoholen, og det døyvet smertene, i hvert fall en stund. Noen ganger var alkoholen det som holdt meg i live, andre ganger var det drivstoff for selvdestruksjonen min. I mine mørkeste øyeblikk drakk jeg for å finne motet til å kutte så dypt at det ikke ville være noen vei tilbake.

Dette er kanskje litt deprimerende saker jeg tar opp her, men det er liksom bare slik det har vært, jeg aksepterer det, og håper andre også kan gjøre det. Jeg ser ingen grunn til å ikke snakke om det. Det er ikke så hyggelig å snakke om, men det er ikke farlig heller. Ingenting av det som har vært i fortiden kan skade meg her og nå. Det er det litt viktig å huske på.

 

* uansett, må vel også nevne at jeg har vært skadefri i over et år. Legger ikke egentlig merke til arrene mine heller lenger, men synes det er greit at folk kan få vite litt mer om hvorfor de er der.

I natt hadde jeg mareritt om fyll igjen. Mareritt som omhandler alkohol og alkoholrelatert oppførsel er noe jeg har hatt helt siden jeg innså at jeg måtte slutte. For tre år siden, da jeg for første gang tok tak i problemet mitt, hadde jeg marerittene hver eneste natt. Jeg våknet utslitt, og med en ekkel følelse i magen.

Disse drømmene var ikke som en kul fest, eller uskyldig småberuset moro, fordi alkohol og fest hadde for lengst sluttet å være hverken moro eller kult for meg. Noen dager sliter jeg med å huske om alkohol noen gang var morsomt. Slik jeg husker det, så drakk jeg meg full første gangen med «dette er bare noe jeg må gjøre» som eneste drivkraft.

poooface

livet er pussig.

Jeg hatet smaken av alkohol. Det har jeg alltid gjort. Likevel ble jeg alkoholiker.

I marerittet skjer det som regel en av to ting. I det ene konfronteres jeg med et valg, drikke eller ikke drikke. I det andre har jeg allerede fått i meg noe å drikke, og må ta konsekvensene for det. Det som kjennetegner at det er et mareritt og ikke bare en vanlig drøm, i min mening, er at jeg blir så gjennomtrengende preget av redsel av det hele. Den enorme frykten jeg har for å havne tilbake der jeg var.

Alkohol hadde gått fra å være noe jeg gjorde på fest, til noe jeg gjorde for å forberede meg til festen, så til noe jeg gjorde når jeg skulle på besøk, og til slutt noe jeg gjorde daglig for å få tiden til å gå. Selv når det første jeg tenkte på når jeg våknet var at jeg måtte stå opp før ølsalget stengte, skjønte jeg ikke at jeg var avhengig.

Nå har jeg marerittene sjeldnere, men jeg kommer nok alltid til å ha dem. Jeg er ikke redd dem lenger heller, for jeg tror det er et friskhetstegn at underbevisstheten min minner meg på hvor jævlig jeg hadde det med meg selv før. Skamspiralen og selvhatet. Selvfølgelig vil jeg ikke tilbake dit. Det skal jeg ikke heller.

Jeg deler om dette fordi jeg ønsker å være åpen og ærlig om mine erfaringer. Jeg håper på at det kan bidra til å skape forståelse, og i beste fall faktisk hjelpe noen andre. Spør meg gjerne om det er noe du har på hjertet.

Sengeteppe spurte:
Hvis du kunne bestemt over verden og gjort hva du ville, hvordan ville verden sett ut? Og hvordan ville det vert å bo i Noreg?

Wow, dette er et skikkelig vanskelig spørsmål, det er så utrolig mye å ta hensyn til liksom. Helt egentlig hadde jeg ikke hatt lyst på det ansvaret, for jeg må ærlig innrømme at jeg vet ikke noe bedre selv hva som skal til for å få ting til å fungere på et ideelt sett. Men vi ser for oss en magisk verden hvor alt funker slik jeg vil det skal funke, så vil åpenhet, omsorg og kjærlighet ovenfor seg selv og andre være alfa omega og noe alle lærer å sette høyest fra første stund. Fordi det uttrykkes så mye kjærlighet og tillit så føler vi mindre på frykt, angst, og redsel, særlig ovenfor hverandre, slik at mobbing, diskriminering, og vold rett og slett ikke skjer lenger.
Jeg ser for meg mindre behov for å utøve makt over andre for å hevde seg selv (føle seg bra altså).

Hvordan ville det vært å bo i noreg da, hm, vi hadde i hvertfall ikke hatt den store besettelsen av å dele folk inn i kategorier via hva vi oppfattet som biologiske forskjeller og likheter, vi har kun hatt fullstendig aksept for at alle skapninger eksisterer i uendelig mangfold, og handler ut i fra det. Dermed hadde nok språket sett anneledes ut, vi hadde ikke hatt noe behov for å «kjønne» ting f.eks, i hvertfall ikke slik vi bruker det i dag. Tvangssterilisering er ikke noe som ville falle noen inn. Ingen mennesker er feil, og ingen tenker på produksjon og ytelsesevne fordi alle hjelper hverandre til å få akkurat det vi behøver, og fordi kapitalisme og industrialisme ikke finnes. Velferden av alt liv er det eneste som betyr noe.

Fullt klar over at det er mange hull i dette vevet her, men grovt sett er det slik jeg skulle ønske verden var.

Syns du det var vanskelig i gymmen på skolen?
Ja, det syntes jeg. På barneskolen fikk jeg panikk for tanken på å være naken foran fremmede. Jeg fikk også grundig kjeft av en lærer en gang, etter at noen hadde sladra om at jeg ikke dusja etter gymmen. Det var en skikkelig vond opplevelse egentlig. På ungdomsskolen og videregående så var det mest lagspillene og konkurranseånden som skremte meg. Jeg følte så stort press på å prestere, (skryt og status til de som er idrettsflinke, buing når noen koster laget poeng f.eks), og med frykt for å mislykkes, nektet jeg å prøve engang. Så jeg skulket gymmen så ofte jeg klarte.

Hvilken årstid liker du best?
Jeg er definitivt en vår og sommerperson 🙂 Jeg elsker når det blir grønt, og jeg elsk-elsk-elsker alle luktene som planter byr på. Jeg er veldig kattete på det at jeg hater å fryse.

Hvordan er Kjærsten din? 😍
Kjæresten min er min aller beste venn. Han bruker ord som «antilope» som forsterkende ord, eksempelvis «det var jo bare helt antilopeteit». Han har en helt egen humor som jeg har veldig lett å bli smittet av, og vi kan le så lenge at vi glemmer hva vi ler av men latteren vår har blitt til hvesing, som vi kaller oldefar-latter, så vi klarer ikke å slutte å le av hverandres latter. Han har nesten sitt eget språk, og har en vane for å trikse og mikse med bokstavene i ord slik at han plutselig sier de rareste ting. Som jeg selvsagt ler meg ihjel av hver gang. Han er dødsflink til å tegne, og har generelt en av de mest kreative sinnene jeg har vært borti. Han er uhøytidelig og leken, noe som viser seg godt når han inntrer pappa-rollen med sine to barn. Han er veldig flink til å lytte. Han går ikke så godt over  ens med teknologi alltid, men han er veldig interessert i det. Han liker veldig godt å lage middag sammen, og pynte på bordet slik at det blir en romantisk middag, det har jeg merket at han setter stor pris på. Han er kjempekilen. Han er rett og slett bare en veldig fin, følsom, omsorgsfull fyr.

Er du lett å fornærme?
Til en viss grad, ja, det tror jeg, men det tar ikke like overhånd som det pleide. Jeg har liksom lært meg selv at det er greit å føle meg fornærmet, også går det over.

Hvilke festivaler har du vert på?
Ikke mange. Et par Infernofestivaler in my day.

Hva er fav bandet ditt og hvilken musikksjanger liker du best?
Jeg er litt sånn blitt at jeg ikke egentlig har favorittband lenger, men jeg kan jo si ut i fra spotifystatistikken min, så er det «bandet» jeg har hørt på mest, som totalt utkonkurrerer alt annet jeg har hørt på der det siste året – The Prodigy. Det er bare tidløs musikk synes jeg. Tett innpå ligger Daft Punk, så den musikksjangeren de to utgjør vil vel kunne kalles den jeg liker best.

Hva skal karakteren din i hunter hete og gleder du deg til å spille rollespill?
Lex! Nå har jo vi rukket å spille for første gang før jeg fikk postet dette her, fordi jeg er treg med at jeg tenker i hundre år i stedet for å bare skrive/si det første jeg tenker. Men ja! Jeg gleder meg til neste gang!

Arisiathegreat spurte:
Et produkt som vil være vanskelig å leve uten?
Nå vet ikke jeg om du tenker typ kosmetisk produkt, matvareprodukt og sånn, men det første jeg tenkte på var smoothiemaskin faktisk 😛

Din livrett for tiden?
Quorn-BitarWok med Quorn Bitar 🙂 🙂

Det fineste du vet?
Dyr som leker. Enten med hverandre, eller med et objekt. Helt nydelig er det.

Din første forelskelse?
Åherregud, hvem var det egentlig.. Jeg pleide å bli forelsket og kanskje litt besatt av gutter allerede i tredje klasse. Det var en helt ny gutt i klassen som jeg syntes var så fin at jeg stjal et klassebilde av han som lå liggende i «lærerhylla».

Beskriv ditt drømmehus.
Et hvilket som helst hus hvor jeg har snekret opp metervis med sånne «katteveier» på vegger og tak, og små hull hvor de kan smette rom imellom. Det eller et hus med hundrevis av planter. Et hus med kjempemasse vinduer, kanskje glassvegger. Vinterhage.

Rebecca spurte:
– Ønsker du å få barn? Hvorfor/hvorfor ikke?
Nei. Jeg ønsker ikke å føde et barn i hvertfall. Jeg har aldri følt behovet, og etter jeg faktisk fant ut at jeg kunne velge å la vær (for noen ganger i oppveksten har jeg jo fått inntrykket av at det var uungåelig), så har jeg bare følt meg veldig sikker på at det ikke er for meg. Jeg er utrolig glad i barn, og tenker heller at om dagen skulle komme, så kunne jeg tenkt meg å være en støtte for et eller flere barn på en annen måte enn å lage et helt nytt når det allerede finnes så mange som behøver omsorg.

– Hvordan stiller folk du møter seg til at du er trans? (Fordomsfulle, åpensinnede, etc?)
Hovedsaklig har jeg egentlig bare mottatt masse støtte. Om noen jeg har møtt har vært fordømmende så har de ikke sagt det til meg. Jeg er veldig takknemlig for all den støtten jeg har fått, men jeg opplever at for mange er det ekstremt vanskelig å snakke om det noe mer utover det.

– Trives du i den nye jobben på Lush?
Ja, jeg supertrives. Føler meg så fryktelig heldig som får jobbe med noe som korresponderer så mye med mine egne verdier.

– Har du noen hobbyer/interesser som du driver med?
Tjæh, jeg tegner mye i det siste. Fargelegger i den Harry Potter fargeleggingsboka mi. Tegner på tegneprogrammer på datamaskinen. Gamer også en gang i blant. Akkurat nå er jeg voldsomt inni Fables universet med The Wolf Among Us. Første spillet jeg har likt, som ikke er Sims, på mangfoldige år.

Lumis spurte:
Hvordan håndterer du folk som har andre verdier enn deg?
Jeg øver meg kontinuerlig på å være åpensinnet, og respektere at det er individets rett, men inni meg har jeg fortsatt mye rart som skjer når jeg møter på folk med verdier som kræsj-eksploderer med mine egne. Jeg blir mye stille og tenker mitt. Jeg jobber fortsatt med saken.

Hvordan er rutinene dine?
Akkurat nå er de veldig fastsatt i forhold til hvilken dag det er. Mandag og fredag har jeg jobb/arbeidspraksis. Tirsdag og torsdag har jeg skole. Onsdag har jeg noe som heter «innsiktsdag» hvor vi samles og jobber med trinn – fra 12 Trinnsprogrammet, og gruppeterapi samme dag. Helgene mine har jeg som regel til å gjøre hva jeg vil, men ganske ofte er det et eller annet obligatorisk da også.

Hvordan takler du vonde følelser?
Jeg anerkjenner at jeg har det vondt, og at det er greit. Fokuserer på at det er bare en følelse, den kan ikke skade meg, og den går over til slutt. Jeg gråter. Jeg skriver dagbok. Jeg prøver mitt beste på å få til å snakke med noen om det, for det å være helt alene med tankene sine når man har det vondt er ikke bra. Av og til snakker jeg bare høyt selv om jeg er alene. Det beroer meg faktisk mye.

Takk for alle spørsmålene! ❤

Det er det faktisk et par av, men jeg skal ta for meg My New Gender Workbook av Kate Bornstein. Den er på engelsk, og finnes dessverre ikke oversatt til norsk.

9781136268151_p0_v1_s1200x630

Denne boken handler om, som tittelen ikke akkurat legger skjul på, kjønnsidentitetstematikk. Ord som kjønns-identitets-tematikk kan kanskje virke avskrekkende eller blankt kjedelig for noen, men ikke la deg lure, denne boken er noe av det mest underholdende jeg har lest. Den er ikke bare en bok, den er en opplevelse. Sant skal sies at jeg har til gode å komme meg gjennom hele boka enda (jeg tror jeg somler fordi jeg ikke vil at den skal bli «ferdig»), men det hindrer ikke meg fra å si at den har vært en fantastisk reise frem til nå.

Med i tittelen er også ordet «workbook», som betyr arbeidsbok direkte oversatt, og grunnen til det er at den rett og slett er en bok full av øvelser og oppgaver du selv kan gjøre, noen av dem kan du fylle ut rett i boka til og med (bruk blyant, det er lurest), som skal bidra til at du kan få en innsikt i hva nettopp du føler i forhold til din egen kjønnsidentitet. Denne boken brukes faktisk i leselister i universiteter rundt i verden har jeg lest.

Her er et lite eksempel på en oppgave som dukker opp tidlig i boka, og som jeg likte veldig godt:

image

Jeg har selvsagt greid å søle vann på utgaven min, så den er krøllete og fin.

Ja, jeg er trans. Transkjønn, transperson(¹). Jeg har ikke blogget så mye om det fordi det er jammen ikke lett å finne ordene. Det som er greia er at følelsen av å være transperson lar seg ikke lett beskrive med et språk og vokabular som andre forstår. For meg er det enkelt som bare det – jeg vet hva jeg er og hvem jeg er! Men det er når jeg skal formidle dette til noen andre at det blir vanskelig. Dette er noe jeg  tror er vanskelig å svelge for mange: jeg har ikke identitetsproblematikk. Jeg har problematikk med måten min identitet blir plassert på meg av kulturen jeg lever i, uten at jeg i det hele tatt blir spurt om jeg synes det er greit. Det er bare normen.

Og her sitter jeg. Jeg prøver å si at det er ikke greit. Jeg er ikke enig. Jeg liker det ikke. Jeg skriker, men det er ingen som vil høre meg. Fordi språket vårt er konstruert rundt disse normene, og når min sannhet ligger utenfor normen, kommer språket mitt til kort.

Jeg er trans. «Ja, men er du han eller hun?» hører jeg, og jeg kjenner jeg kveler et sukk. Jeg er trans. «skal du bli gutt?» blir jeg spurt, og jeg stopper meg selv fra å himle med øynene. Inni meg forteller jeg disse at kjønn er for trangt begrep for meg, jeg identifiserer hverken som mann eller kvinne, og det har jeg egentlig aldri gjort heller. Disse båsene er full av forventninger på hvordan jeg skal se ut og hvordan jeg skal oppføre meg (kjønnsroller), og det er jeg bare ikke interessert i. Hadde jeg bare kunnet sagt alt det komprimert ned til to eller tre ord, hadde det vært mye bedre.

Fordi om jeg sier alt det der så dannes det gjerne en elefant i rommet med navn «hva er du da??». Eller  vi kan jo ta for oss en annen elefant som heter «Men du har jo pupper!» (jeg tar det eksemplet fordi det er mer synlig utenpå enn det som finnes i underbuksa)
– Ja, jeg har pupper. Mange folk har pupper. Mange tror puppene mine er en indikator på kjønn. Det finnes mangemange cis(²) menn som har pupper – som ligner på mine både i størrelse og mengde «heng» – bare at vi ikke kaller dem pupper. Hva forteller det deg om ordet kjønn? For meg er det en av de mange grunnene til at jeg tar avstand til konseptet kjønn. For meg virker det veldig som om at vi prøver så hardt å tvangsopprettholde et skille mellom ting som er så mye mer like enn ulike at vi er villig til å overse at naturen ikke opererer etter våre normer.  For meg virker det ikke som at vi først har observert mangfoldet i naturen og deretter skrevet ned hva vi har observert – men heller at vi først hadde en ideell forestilling om hvordan naturen fungerte, og begynte å se etter beviser på dette, og ignorerte alt som tydet på noe annet, skrev det ned som «avvik».

Men det jeg ikke skjønner er – hvordan kan naturen ha avvik? Hvordan kan selve naturen gjøre feil? Det strider med meningen av ordet naturlig, som betyr at det forekommer i naturen. Vi mennesker i all vår prakt forekommer i naturen. Fordi natur betyr ikke bare skog, og dyr og gress og whatever, natur kommer fra bl.a. ordet natura(³) i Latin som grovt sett betyr tingenes forløp, grunnleggelse/fundament, og skapelse. Kan mennesker stoppe å komme fra naturen på et tidspunk? Er ikke egentlig alt vi føler naturlig siden det bare er «tingenes forløp»? Jeg tror det. Naturen gjør ikke feil, vi mennesker derimot, vi gjør feil. Som å påstå at to kropper som ser anneledes ut, og fungerer litt anneledes, er to vidt forskjellige arter. Som å påstå at det heter «mann» når et barn har utovertiss, og «dame» når et barn har innovertiss(4). Fordi det er jo rett og slett ikke sant: når fler og fler sier seg helt uenig i at det er tissen som definerer hva slags kjønn de er, så vil jeg påstå at noen har gjort feil et sted – og det er ikke naturen. Hint: vitenskapen er ment å reflektere hvordan ting funker i praksis, ikke bare i teori.

Egentlig så skulle jeg ønske at alt dette kunne vært inneforstått når jeg forsøker meg på en «nei, ingen av delene» til spørsmålet «gutt eller jente», men jeg får som oftest bare rare eller oppgitte blikk. Trans er det beste ordet jeg har for den følelsen av at det tradisjonelle «penis=gutt og vagina=jente og alt annet=??????» bare ikke funker for meg.

Hvis jeg hadde levd i en kultur hvor kjønn virkelig ikke hadde hatt noe påvirkning på livene til folk, hadde jeg kanskje ikke kjent på behovet for å få kjønnsbekreftende behandling som det heter. Da hadde jeg kanskje heller ikke trengt å be om å bli kalt «han», for det hadde ikke hatt noe å si.  Men det er ikke den verdenen vi lever i. Jeg identifiserer mer som kjønnsskeiv enn som gutt, men siden jeg også identifiserer meg mer med det litt maskuline i uttrykket, så så velger jeg å kalle meg selv gutt i visse sammenhenger, fordi det er rett og slett bare enklere enn å forklare alt det jeg nettopp har skrevet. I det nåværende samfunnet er det bare mer beleilig.

Så du skjønner, summa summarum, det er ikke at det er vanskelig for meg å snakke om fordi det er tungt og følsomt – det er tungt og følsomt fordi språket og kulturen vår gjør det så vanskelig for andre å forstå hva jeg snakker om.

 

  1. http://www.skeivungdom.no/skeive-fakta/ – scroll ned til Trans så finner du definisjonen
  2. https://sml.snl.no/cis-kj%C3%B8nnet
  3. http://www.etymonline.com/index.php?term=nature
  4. For ikke å nevne hva som skjer med de barna som har en utovertiss som er kortere enn hva vi har bestemt er akseptabelt for en babypenis. Sjekk http://thesocietypages.org/socimages/2008/09/04/the-phall-o-meter/ om du er interessert i å se hvilke lengder vi går til for å opprettholde den todelte kjønnsmodellen. 

833437-11-1354281435326

Bildet er datert November 2012
Bosted: Hamar. Alder: 21
Før dette hadde jeg hår til under haka, og her er en tekst fra et blogginnlegg fra samme tiden:

«Gjennom en hel del med «soulsearching» kom jeg vel omsider frem til at jeg endelig skulle være modig nok til å ta et valg jeg alltid har hatt lyst til, men alltid har latt usikkerheten bryte ned. Jeg bestemte meg for at hår ikke er alt. Jeg har vært besatt av håret mitt i så mange år, sett på det som en krise hver gang det ikke var slik jeg ville det skulle være, plagdes med umennesklige mengder kjemikalier i det og for ikke å glemme festet ting, limt ting i det (noen ganger med limpistol!). Ikke èn gang har jeg stoppet opp og tenkt over hvor voldsomt unødvendig stress jeg påførte meg selv ved alt dette. All den tiden som kunne ha blitt brukt bedre. Etter å ha tenkt mye på det har jeg kommet frem til at hver hår-«transformasjon» har vært en quickfix for psyken, en rasktvirkende løsning for å få følelsen av at alt er anneledes enn det var i går, fordi jeg ser anneledes ut. Skal ikke skrive noe dyp og meningsfull tekst om alt det der, for jeg har det bare ikke i meg lenger. Akkurat nå skriver jeg fordi jeg har vært våken i 23 timer, og føler meg ganske tullete. I mange år har jeg presset ut et ytre som sa «jeg gir faen», men likevel har jeg latt meg styre av redselen for å bli dømt når det kommer til håret mitt. Tradisjonell kjønnsfokus på hår har vært en pine og en plage for sinnet mitt i mange, mange år. Dette er ikke noe jeg har snakket åpent om tidligere. I redsel for å bli mistatt for gutt, på grunn av (hva jeg ser på som) breie skuldre, høyde, store føtter, har jeg alltid hatt en sykelig fiksering på at det var veldig viktig at jeg hadde langt hår. Grunnen til at jeg bruker slike ord er fordi jeg innser det når jeg ser tilbake, at jeg føler ikke at det var så sunt å fiksere seg så mye i det. Det er bare hår! I tidligere år har jeg jo elsket å eksperimentere med håret, men etterhvert har det blitt bare mer og mer stress. Jeg har bare gradvis mistet interessen for å ha «kult hår» eller hva man skal kalle det – for let’s face it, de to siste årene, hvem har egentlig sett meg meg uten håret satt opp i strikk? Det var bare i veien for meg. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer kom jeg frem til at jeg kun sparte det ut det året fordi jeg følte det var det jeg burde gjøre, det vi kvinner skal gjøre når vi er over den eksperimentelle fasen av livet.. Men for første gang i mitt liv så kan jeg endelig si Jeg gir faktisk faen.»

Jeg gir på ingen måte faen i hvordan jeg ser ut, det kan jeg ikke påstå med god samvittighet, men jeg gir heldigvis faen i hva slags kjønn andre måtte tolke meg som ut i fra mitt ytre.