Archives For Transgreier

Flat.

14. juni 2016 — Legg igjen en kommentar

Jeg føler meg veldig flat for tiden. Det har en god del å gjøre med at jeg fikk hjertet mitt knust for litt siden, og jeg har ikke helt kommet meg ut av den synkemyra.
Driver bare å plasker rundt, helt i sakte film.
Griner litt her og der. Jeg prøver mitt beste for å omfavne og anerkjenne de vonde følelsene for det de er, bare følelser. De kommer til å gå over. Men nede i synkemyra er det kaldt og slimete, og det kjennes ut som at bare fler og fler ting går galt i livet.

Nå i dag var jeg på minnesmarkering for offerene og de pårørende i Orlando. Jeg klarte ikke holde tårene. Etter å ha blitt avvist på grunn av min kjønnsidentitet av den jeg elsket føler jeg meg liten, hudløs, verdiløs.. Blir konstant påminnet hvor hardfør jeg må være bare for å være den jeg er. I dag synes jeg det er fryktelig vanskelig.sitfuh

Jeg er fullt klar over at jeg ser smellvakker ut med sminke, eller når håret mitt er langt. Puppene mine ser ganske så puppete ut når jeg har på meg bh og tettsittende, utringede topper, og figuren min går innover i livet og utover i hoftene. Jeg  er klar over at jeg ser bra ut i feminint uttrykk. Det høres kanskje overfladisk ut, og det er helt okay, fordi det er det.

Det spiller faktisk ingen rolle hva slags utseende andre mennesker synes ser best ut, det handler om hva jeg er komfortabel med her og nå. Jeg kan være klar over at jeg kler feminint uttrykk, og fortsatt ikke være jente.

Det er virkelig på tide å greie å gjøre forskjell på feminint uttrykk og det å identifisere seg som kvinne/jente/transfeminin osv.

Jeg forstår det veldig godt, de fleste av oss har vokst opp med at det vi kan se av en persons ytre er helt synonymt med hva slags kjønn de er, det er vanskelig å legge det fra seg, jeg har selvsagt forståelse for det. Men kan du være enig i at det er en veldig overfladisk måte å karakterisere mennesker på?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har en opplevelse av at vi ellers her i samfunnet er veldig opptatt av å ikke være forhåndsdømmende mot mennesker, men det er jo det vi gjør med hvert eneste menneske vi møter når det gjelder kjønn. Det er noe av det første vi tenker på. Jeg har det sånn selv, jeg skal overhodet ikke påstå noe annet. Spesielt i møte med individer hvor hodet mitt ikke greier å tolke «mann/dame» ut i fra deres ytre. Det er da jeg virkelig kjenner på hvor inngrodd to-kjønnsmodellen er.

Jeg digger forresten når det skjer. Jeg ser opp til alle som trosser kjønnsnormene, og de som bare ikke vil la seg kategoriseres er mine helter. En av mine store drømmer er at det en dag kan bli sånn at noen går forbi meg, og den ene spør «er det der gutt eller jente??» også svarer den andre «..jeg vet ikke» med en forundret stemme. Også er det liksom greit.

Dette er bare noen tanker jeg har. Poenget mitt er det at jeg synes helt ærlig ikke det er noe hyggelig å høre at jeg er så mye finere når jeg kler meg mer som en jente, når jeg hadde langt hår, eller hint om at jeg hadde sett bra ut i kjole o.l. Jeg kan ikke stoppe folk fra å si det de har på hjertet, men dette er altså hva jeg føler om det.

Det er det faktisk et par av, men jeg skal ta for meg My New Gender Workbook av Kate Bornstein. Den er på engelsk, og finnes dessverre ikke oversatt til norsk.

9781136268151_p0_v1_s1200x630

Denne boken handler om, som tittelen ikke akkurat legger skjul på, kjønnsidentitetstematikk. Ord som kjønns-identitets-tematikk kan kanskje virke avskrekkende eller blankt kjedelig for noen, men ikke la deg lure, denne boken er noe av det mest underholdende jeg har lest. Den er ikke bare en bok, den er en opplevelse. Sant skal sies at jeg har til gode å komme meg gjennom hele boka enda (jeg tror jeg somler fordi jeg ikke vil at den skal bli «ferdig»), men det hindrer ikke meg fra å si at den har vært en fantastisk reise frem til nå.

Med i tittelen er også ordet «workbook», som betyr arbeidsbok direkte oversatt, og grunnen til det er at den rett og slett er en bok full av øvelser og oppgaver du selv kan gjøre, noen av dem kan du fylle ut rett i boka til og med (bruk blyant, det er lurest), som skal bidra til at du kan få en innsikt i hva nettopp du føler i forhold til din egen kjønnsidentitet. Denne boken brukes faktisk i leselister i universiteter rundt i verden har jeg lest.

Her er et lite eksempel på en oppgave som dukker opp tidlig i boka, og som jeg likte veldig godt:

image

Jeg har selvsagt greid å søle vann på utgaven min, så den er krøllete og fin.

Ja, jeg er trans. Transkjønn, transperson(¹). Jeg har ikke blogget så mye om det fordi det er jammen ikke lett å finne ordene. Det som er greia er at følelsen av å være transperson lar seg ikke lett beskrive med et språk og vokabular som andre forstår. For meg er det enkelt som bare det – jeg vet hva jeg er og hvem jeg er! Men det er når jeg skal formidle dette til noen andre at det blir vanskelig. Dette er noe jeg  tror er vanskelig å svelge for mange: jeg har ikke identitetsproblematikk. Jeg har problematikk med måten min identitet blir plassert på meg av kulturen jeg lever i, uten at jeg i det hele tatt blir spurt om jeg synes det er greit. Det er bare normen.

Og her sitter jeg. Jeg prøver å si at det er ikke greit. Jeg er ikke enig. Jeg liker det ikke. Jeg skriker, men det er ingen som vil høre meg. Fordi språket vårt er konstruert rundt disse normene, og når min sannhet ligger utenfor normen, kommer språket mitt til kort.

Jeg er trans. «Ja, men er du han eller hun?» hører jeg, og jeg kjenner jeg kveler et sukk. Jeg er trans. «skal du bli gutt?» blir jeg spurt, og jeg stopper meg selv fra å himle med øynene. Inni meg forteller jeg disse at kjønn er for trangt begrep for meg, jeg identifiserer hverken som mann eller kvinne, og det har jeg egentlig aldri gjort heller. Disse båsene er full av forventninger på hvordan jeg skal se ut og hvordan jeg skal oppføre meg (kjønnsroller), og det er jeg bare ikke interessert i. Hadde jeg bare kunnet sagt alt det komprimert ned til to eller tre ord, hadde det vært mye bedre.

Fordi om jeg sier alt det der så dannes det gjerne en elefant i rommet med navn «hva er du da??». Eller  vi kan jo ta for oss en annen elefant som heter «Men du har jo pupper!» (jeg tar det eksemplet fordi det er mer synlig utenpå enn det som finnes i underbuksa)
– Ja, jeg har pupper. Mange folk har pupper. Mange tror puppene mine er en indikator på kjønn. Det finnes mangemange cis(²) menn som har pupper – som ligner på mine både i størrelse og mengde «heng» – bare at vi ikke kaller dem pupper. Hva forteller det deg om ordet kjønn? For meg er det en av de mange grunnene til at jeg tar avstand til konseptet kjønn. For meg virker det veldig som om at vi prøver så hardt å tvangsopprettholde et skille mellom ting som er så mye mer like enn ulike at vi er villig til å overse at naturen ikke opererer etter våre normer.  For meg virker det ikke som at vi først har observert mangfoldet i naturen og deretter skrevet ned hva vi har observert – men heller at vi først hadde en ideell forestilling om hvordan naturen fungerte, og begynte å se etter beviser på dette, og ignorerte alt som tydet på noe annet, skrev det ned som «avvik».

Men det jeg ikke skjønner er – hvordan kan naturen ha avvik? Hvordan kan selve naturen gjøre feil? Det strider med meningen av ordet naturlig, som betyr at det forekommer i naturen. Vi mennesker i all vår prakt forekommer i naturen. Fordi natur betyr ikke bare skog, og dyr og gress og whatever, natur kommer fra bl.a. ordet natura(³) i Latin som grovt sett betyr tingenes forløp, grunnleggelse/fundament, og skapelse. Kan mennesker stoppe å komme fra naturen på et tidspunk? Er ikke egentlig alt vi føler naturlig siden det bare er «tingenes forløp»? Jeg tror det. Naturen gjør ikke feil, vi mennesker derimot, vi gjør feil. Som å påstå at to kropper som ser anneledes ut, og fungerer litt anneledes, er to vidt forskjellige arter. Som å påstå at det heter «mann» når et barn har utovertiss, og «dame» når et barn har innovertiss(4). Fordi det er jo rett og slett ikke sant: når fler og fler sier seg helt uenig i at det er tissen som definerer hva slags kjønn de er, så vil jeg påstå at noen har gjort feil et sted – og det er ikke naturen. Hint: vitenskapen er ment å reflektere hvordan ting funker i praksis, ikke bare i teori.

Egentlig så skulle jeg ønske at alt dette kunne vært inneforstått når jeg forsøker meg på en «nei, ingen av delene» til spørsmålet «gutt eller jente», men jeg får som oftest bare rare eller oppgitte blikk. Trans er det beste ordet jeg har for den følelsen av at det tradisjonelle «penis=gutt og vagina=jente og alt annet=??????» bare ikke funker for meg.

Hvis jeg hadde levd i en kultur hvor kjønn virkelig ikke hadde hatt noe påvirkning på livene til folk, hadde jeg kanskje ikke kjent på behovet for å få kjønnsbekreftende behandling som det heter. Da hadde jeg kanskje heller ikke trengt å be om å bli kalt «han», for det hadde ikke hatt noe å si.  Men det er ikke den verdenen vi lever i. Jeg identifiserer mer som kjønnsskeiv enn som gutt, men siden jeg også identifiserer meg mer med det litt maskuline i uttrykket, så så velger jeg å kalle meg selv gutt i visse sammenhenger, fordi det er rett og slett bare enklere enn å forklare alt det jeg nettopp har skrevet. I det nåværende samfunnet er det bare mer beleilig.

Så du skjønner, summa summarum, det er ikke at det er vanskelig for meg å snakke om fordi det er tungt og følsomt – det er tungt og følsomt fordi språket og kulturen vår gjør det så vanskelig for andre å forstå hva jeg snakker om.

 

  1. http://www.skeivungdom.no/skeive-fakta/ – scroll ned til Trans så finner du definisjonen
  2. https://sml.snl.no/cis-kj%C3%B8nnet
  3. http://www.etymonline.com/index.php?term=nature
  4. For ikke å nevne hva som skjer med de barna som har en utovertiss som er kortere enn hva vi har bestemt er akseptabelt for en babypenis. Sjekk http://thesocietypages.org/socimages/2008/09/04/the-phall-o-meter/ om du er interessert i å se hvilke lengder vi går til for å opprettholde den todelte kjønnsmodellen. 

Noe som rører meg spesielt mye i disse dager er å komme over greier som får øynene til å dingle, og nakken til å skjelve i anerkjennende nikk, altså tekster eller fortellinger av normbrytende natur. Spesifikt normen om to-kjønnsmodellen (mann/dame).
Jeg blir veldig rørt når andre mennesker velger å dele sin historie, sin reise gjennom kjønnsidentitetsvevet. Å få være med på noen dekonstruere alt jeg også har blitt opplært gjennom oppveksten. Jeg elsker det. Det rører meg veldig, fordi det gir meg en følelse av å være forstått og at jeg hører til. Det å ha vært for uten den følelsen mesteparten av livet, gjør at jeg verdsetter den utrolig høyt nå.

Jeg møter ikke på så mye bekreftelse på daglig basis når det gjelder kjønnsidentitet for å si det sånn, at av og til er det så etterlengtet å finne mennesker på nett som skriver ting jeg selv kunne sagt, at det får meg i tårene.

Eksempler jeg har for hånd akkurat nå er
Boken jeg leser, Kjønn og Ukjønn av Kristin Fridtun
My New Gender Workbook
Dette innlegget om kjønnsdysfori: Dysphoria Not Required
Denne artikkelen publisert i går (faktisk) på BBC.com