Plantebebiser

Jeg har hatt lyst til å prøve å få avokadostein til å spire sååå lenge, og nå har jeg gjort det! Det tok en god stund, så her gjelder det å smøre seg med tålmodighet. I begynnelsen ser de ut som det aaaldri kommer til å skje noe, men så plutselig en dag, har de sprukket ned midten. Og det er det som er meningen. Så dette er mine to som jeg begynte med.

Her ser du nemlig hvordan røttene smyger seg ut gjennom sprekken.

Akkurat denne fikk tre små haler, mens den andre jeg hadde fikk bare èn kjempelang en. Jeg leste et sted at avokadoplanter trenger svære potter, så jeg gikk til anskaffelse av det. Det måtte jeg dessuten ha uansett, for røttene hadde blitt så lange i glasset. Kanskje fordi jeg brukte så store glass, eller fordi jeg ventet såpass lenge før jeg plantet dem.

Jeg ventet til jeg så en antydning til spire skjønner du. For meg gikk det egentlig ganske tregt, men jeg ser i ettertid at det nok hadde mye å gjøre med at de ikke hadde så mye tilgang på sollys. Det gjorde jeg derimot noe med da jeg plantet de.

Her ser du lykkelige babyavokadoplanter som har fått stått ute mens det har vært skinnende sol. Jeg har båret den ut på morgenen, og tatt den inn igjen på nattestid, da jeg kun har tilgang på en felles bakgård å sette plantene mine i. Men det går helt fint for meg, jeg liker følelsen av å ta vare på planter. Å se at de er i live og vokser gjør meg skikkelig glad!

Jeg  har liten tro på at det kommer til å vokse avokado på planten, men for meg spiller det igjen rolle. 🙂

•  Har du prøvd å gro noe i det siste?

Bestiskonsert

Onsdag forrige uke kom endelig konserten vi hadde ventet på i flere måneder (flere år for noen av oss), nemlig Iron Maiden. Det var for meg et skikkelig spesielt øyeblikk å få gjøre dette sammen med mine beste veninne Maja, siden det er hun som skal ha mestparten av æren for å ha fått meg til å digge Maiden så mye som jeg gjør, ved å kontinuerlig gi meg masse positive assosiasjoner til musikken. Det er oss sammen, synger, danser, har det rett og slett jævlig bra. Denne gangen hadde vi sitteplasser, så vi fikk ikke bevegd på oss så mye, men vi sang for full strupe.

Det har vært kjempekoselig å få besøk av Maja og Erik her i Oslo. Hun er virkelig den jeg kan snakke med om alt. Min største støttespiller når jeg har vært på bunn, for hun har sett meg der. Hun er familie.♥

Vi satt ganske langt unna, men det var helt rått uansett.

Flat.

Jeg føler meg veldig flat for tiden. Det har en god del å gjøre med at jeg fikk hjertet mitt knust for litt siden, og jeg har ikke helt kommet meg ut av den synkemyra.
Driver bare å plasker rundt, helt i sakte film.
Griner litt her og der. Jeg prøver mitt beste for å omfavne og anerkjenne de vonde følelsene for det de er, bare følelser. De kommer til å gå over. Men nede i synkemyra er det kaldt og slimete, og det kjennes ut som at bare fler og fler ting går galt i livet.

Nå i dag var jeg på minnesmarkering for offerene og de pårørende i Orlando. Jeg klarte ikke holde tårene. Etter å ha blitt avvist på grunn av min kjønnsidentitet av den jeg elsket føler jeg meg liten, hudløs, verdiløs.. Blir konstant påminnet hvor hardfør jeg må være bare for å være den jeg er. I dag synes jeg det er fryktelig vanskelig.

Om femininitet og forventninger og sånn

Jeg er fullt klar over at jeg ser smellvakker ut med sminke, eller når håret mitt er langt. Puppene mine ser ganske så puppete ut når jeg har på meg bh og tettsittende, utringede topper, og figuren min går innover i livet og utover i hoftene. Jeg  er klar over at jeg ser bra ut i feminint uttrykk. Det høres kanskje overfladisk ut, og det er helt okay, fordi det er det.

2011 – av Elisabeth Jacobsen

2010

Det spiller faktisk ingen rolle hva slags utseende andre mennesker synes ser best ut, det handler om hva jeg er komfortabel med her og nå. Jeg kan være klar over at jeg kler feminint uttrykk, og fortsatt ikke være jente.

Det er virkelig på tide å greie å gjøre forskjell på feminint uttrykk og det å identifisere seg som kvinne/jente/transfeminin osv.

Jeg forstår det veldig godt, de fleste av oss har vokst opp med at det vi kan se av en persons ytre er helt synonymt med hva slags kjønn de er, det er vanskelig å legge det fra seg, jeg har selvsagt forståelse for det. Men kan du være enig i at det er en veldig overfladisk måte å karakterisere mennesker på?

Jeg har en opplevelse av at vi ellers her i samfunnet er veldig opptatt av å ikke være forhåndsdømmende mot mennesker, men det er jo det vi gjør med hvert eneste menneske vi møter når det gjelder kjønn. Det er noe av det første vi tenker på. Jeg har det sånn selv, jeg skal overhodet ikke påstå noe annet. Spesielt i møte med individer hvor hodet mitt ikke greier å tolke «mann/dame» ut i fra deres ytre. Det er da jeg virkelig kjenner på hvor inngrodd to-kjønnsmodellen er.

Jeg digger forresten når det skjer. Jeg ser opp til alle som trosser kjønnsnormene, og de som bare ikke vil la seg kategoriseres er mine helter. En av mine store drømmer er at det en dag kan bli sånn at noen går forbi meg, og den ene spør «er det der gutt eller jente??» også svarer den andre «..jeg vet ikke» med en forundret stemme. Også er det liksom greit.

Dette er bare noen tanker jeg har. Poenget mitt er det at jeg synes helt ærlig ikke det er noe hyggelig å høre at jeg er så mye finere når jeg kler meg mer som en jente, når jeg hadde langt hår, eller hint om at jeg hadde sett bra ut i kjole o.l. Jeg kan ikke stoppe folk fra å si det de har på hjertet, men dette er altså hva jeg føler om det.