Jo, nå skal jeg fortelle deg!
Nei, jeg kjenner faktisk på mye prestasjonsangst og motstand på det punktet her. Det er ganske typisk meg at når jeg først må fortelle noe spennende eller artig så oppfører hjernen seg som om den aldri har opplevd hverken noe spennende eller noe artig i hele sitt liv. Det er ikke det at jeg ikke opplever kule og morsomme ting i blant, men kjenner det er veldig vanskelig å finne noe som er verdig å skrive et innlegg om. Kjente bare jeg behøvde å skrive noe om det også, jeg synes det er litt viktig å få med usikkerhetene også.
Det eneste ordentlig sånn merkverdige tingen som har hendt meg i det siste var for litt siden, da avdelingen hadde julebord i Oslo. Da jeg var ferdig med mitt måltid, syntes jeg det var litt kjedelig å vente sammen med de som ventet på sin andre forskyning av julekjøttet – jeg spiser jo ikke kjøtt. Jeg skal innrømme det hadde vært mer sporty av meg å bli sittende, men det var så mye mer fristende å ta seg en tur ut på kikkerunde når vi først befant oss i hjertet av Oslo.
Etter å ha trasket litt rundt uten mål og mening fant jeg ut at jeg skulle få unna litt juleshopping i full fart. På en butikk jeg liker veldig godt, og som jeg er innom nesten hvert gang jeg er i Oslo, kjøpte jeg to gaver. På god vei mot utgangen av senteret tok jeg en u-sving fordi da hadde jeg argumentert til megselv for hvorfor jeg også trengte en ting til megselv der, og vunnet. Så jeg gikk inn igjen, og ved kassa kom det ei av de andre som jobbet der og fortalte meg at hun digget meg, og hadde gjort det lenge. Masse komplimenter, og at hun hadde fulgt meg på nett i flere år. Jeg ble jo selvsagt dritsmigra, også var hun så hyggelig! Senere inviterte hun meg også på en fest hun arrangerte, som forresten også var utrolig hyggelig.
Jeg synes situasjonen var litt moro fordi hadde ikke jeg kommet tilbake inn den andre gangen hadde det kanskje ikke hendt at jeg hadde fått kommet i snakk med henne. Jeg er veldig takknemlig for sånne overraskelsesbekjentskaper!
Sidkatten 