Jeg er skuffet og lei meg over det hele

Jeg  har glemt/fortrengt at det finnes blogg. Kjenner jeg blir litt anspent nå av å ha logget inn igjen for første gang på noen måneder. Men jeg har for mange tanker,og gir for lite utløp for dem. Noen ganger er redd for å lufte dem, fordi jeg er vant med å være redd og derfor kommer det mer naturlig. Andre ganger er jeg redd for at hvis jeg ikke lufter dem kommer jeg ikke til å få puste etterhvert. Det som stoppet meg er at jeg heller ikke har spesielt lyst til å snakke om det som virkelig holder helvete inne i meg. På en side synes jeg ikke noen har noe med det, og på den andre siden så føles det som en av de tingene som er viktig å snakke om nettopp fordi det er så vanskelig å snakke om?! Slik som at jeg leste en artikkel her om dagen som satte nøyaktige ord på hva jeg føler om det helsetilbudet de gir på rikshospitalet for oss som er trans og kommer for å få hjelp med kjønnsbekreftende behandling. Jeg var forberedt på at det kom til å bli hardt når jeg søkte, og det i seg selv er er helt bak mål når jeg tenker på det i ettertid. At folk skal være nødt til å forberede seg mentalt, kvie seg, og bare prøve å holde ut slik at vi kanskje får det vi behøver.

Det ble for mye for meg, jeg taklet det ikke. Jeg opplevde det som å bli tvingt inn i bås. Hvordan jeg kler meg, hvordan jeg snakker, hvordan jeg har håret, om jeg sminker meg, alt dette skal bli tatt med i betraktningen om jeg prøver å passe inn i den båsen. Men det er det som er greia, hvorfor må det være sånn at jeg må inn i den båsen for å være verdig å få behandling? Trandisjonell cis mann er en kjempetrang bås så vidt jeg kan se. Jeg kan virkelig ikke være enig i at alle de som faller utenfor den båsen på en eller annen måte av den grunn automatisk er en kvinne. Dette er ting som faktisk finnes: cis menn som bruker sminke. cis menn med større enn a-cup. Cis menn i skinny jeans. Cis menn med runde hofter. cis menn som ordner håret sitt hvordan i pokker de vil. Så hvorfor må den som som søker om å få kjønnsbekreftende behandling plutselig slutte med all designert feminin adferd?

Jeg følte meg så lettet over å ha kommet meg ut av den første båsen jeg ble klemt inn i helt siden min fødsel, helt til jeg skjønte at jeg bare var på vei til å bli dyttet inn en ny, kanskje enda trangere bås. Det jeg så føltes ikke bra. Uungåelige spørsmål om kroppen min, hva skal jeg gjøre med den, hva skal jeg ikke gjøre, antagelser om hvordan det er og har vært for meg. Spørsmålet om dette mennesket i det hele tatt tror på meg henger i løse luften.

Tingen er, at jeg føler dette er ting jeg skal kunne takle. Hvis jeg liksom har valgt å gå denne veien,  å si til hele verden «hei, jeg er trans!», hva annet kan jeg forvente? Jeg må vel kunne klare å forklare kort og konsist hva jeg føler som transperson uten å bli emosjonelt drenert. Jeg må vel kunne takle at det føles som at hvert andre menneske tenker på trans som en kjønnsorgan-ting, ikke i stand til å stoppe hjernen fra å se for seg hvordan jeg ser ut naken. Jeg må da vel takle følelsen av at noen folk blir slitne av å få vite at jeg er trans. Sannheten  er at  jeg takler det dårlig. Jeg takler det ikke bra i det hele tatt, fordi jeg selv blir vannvittig sliten. Dette er ting som i noen tilfeller sannsynligvis er akkurat det som skjer, og i andre tilfeller stemmer ikke følelsene mine med deres virkelighet,  men faktum er at uansett gjør alle disse følelsene og tankene meg så hinsides sliten. Jeg blir sliten fordi jeg er så lei av å forklare meg. Jeg er så lei av å føle på tvil og usikkerhet bare fordi jeg ikke vil at noen skal tro noe feil om meg. Jeg vet jeg har ingen kontroll over det, men det stjeler fortsatt av energien min.

Jeg skulle ønske jeg fikk til å formidle noe av denne frustrasjonen da jeg ringte for å avslutte min utredning for transseksualisme hos rikshospitalet. Jeg skulle ønske jeg klarte å si noe om hvor ødelagt system vi har her når jeg velger bort å i det hele tatt få behandling fordi slik jeg blir behandlet ødelegger meg psykisk. Jeg er skuffet og lei meg over det hele.