Mens jeg bodde i Drøbak på mitt første behandlingssted pleide jeg å trene regelmessig, og var veldig glad i styrketrening, men det falt litt bort da jeg flyttet til Spydeberg. Jeg vet ikke om det var fordi jeg var misfornøyd med tilbudet på det eneste treningssenteret, eller om jeg generelt blir giddesløs på vinterstid, eller om det var en kombinasjon, men jeg sluttet å trene regelmessig i perioden jeg bodde der.
Nå, derimot, bor jeg i Oslo, og treningsmulighetene virker endeløse. I går skaffet jeg meg medlemsskap rett i nærheten her, og var på trening samme dag. Gurimalla det føles bra. Trening er ikke bare viktig for den fysiske helsa, men også for mental velvære. Fysisk aktivitet kan faktisk fungere som en naturlig antidepressiva. Slik fungerte det for meg i den spesielt vanskelige første tiden jeg var i behandling. For ikke å nevne at det fungerte veldig bra for meg i årene før jeg dro i behandling, jeg greide å holde meg rusfri i lengre perioder på egenhånd mens jeg trente regelmessig, da med min partner.
Trening alene er dessverre ikke nok til å helbrede et alvorlig avhengighetsproblem. Avhengighet er en sykdom som ikke lar seg helbrede.. Den gode nyheten er at den kan holdes i sjakk når man blir villig til å motta hjelp. Hjelp fra mennesker som bare ønsker meg et godt rusfritt liv. Det gjorde jeg, og jeg er evig takknemlig for disse menneskene.
Sidkatten 