Bildet er datert November 2012
Bosted: Hamar. Alder: 21
Før dette hadde jeg hår til under haka, og her er en tekst fra et blogginnlegg fra samme tiden:
«Gjennom en hel del med «soulsearching» kom jeg vel omsider frem til at jeg endelig skulle være modig nok til å ta et valg jeg alltid har hatt lyst til, men alltid har latt usikkerheten bryte ned. Jeg bestemte meg for at hår ikke er alt. Jeg har vært besatt av håret mitt i så mange år, sett på det som en krise hver gang det ikke var slik jeg ville det skulle være, plagdes med umennesklige mengder kjemikalier i det og for ikke å glemme festet ting, limt ting i det (noen ganger med limpistol!). Ikke èn gang har jeg stoppet opp og tenkt over hvor voldsomt unødvendig stress jeg påførte meg selv ved alt dette. All den tiden som kunne ha blitt brukt bedre. Etter å ha tenkt mye på det har jeg kommet frem til at hver hår-«transformasjon» har vært en quickfix for psyken, en rasktvirkende løsning for å få følelsen av at alt er anneledes enn det var i går, fordi jeg ser anneledes ut. Skal ikke skrive noe dyp og meningsfull tekst om alt det der, for jeg har det bare ikke i meg lenger. Akkurat nå skriver jeg fordi jeg har vært våken i 23 timer, og føler meg ganske tullete. I mange år har jeg presset ut et ytre som sa «jeg gir faen», men likevel har jeg latt meg styre av redselen for å bli dømt når det kommer til håret mitt. Tradisjonell kjønnsfokus på hår har vært en pine og en plage for sinnet mitt i mange, mange år. Dette er ikke noe jeg har snakket åpent om tidligere. I redsel for å bli mistatt for gutt, på grunn av (hva jeg ser på som) breie skuldre, høyde, store føtter, har jeg alltid hatt en sykelig fiksering på at det var veldig viktig at jeg hadde langt hår. Grunnen til at jeg bruker slike ord er fordi jeg innser det når jeg ser tilbake, at jeg føler ikke at det var så sunt å fiksere seg så mye i det. Det er bare hår! I tidligere år har jeg jo elsket å eksperimentere med håret, men etterhvert har det blitt bare mer og mer stress. Jeg har bare gradvis mistet interessen for å ha «kult hår» eller hva man skal kalle det – for let’s face it, de to siste årene, hvem har egentlig sett meg meg uten håret satt opp i strikk? Det var bare i veien for meg. Jo mer jeg tenkte på det, jo mer kom jeg frem til at jeg kun sparte det ut det året fordi jeg følte det var det jeg burde gjøre, det vi kvinner skal gjøre når vi er over den eksperimentelle fasen av livet.. Men for første gang i mitt liv så kan jeg endelig si Jeg gir faktisk faen.»
Jeg gir på ingen måte faen i hvordan jeg ser ut, det kan jeg ikke påstå med god samvittighet, men jeg gir heldigvis faen i hva slags kjønn andre måtte tolke meg som ut i fra mitt ytre.
Sidkatten 