Ja, jeg er trans. Transkjønn, transperson(¹). Jeg har ikke blogget så mye om det fordi det er jammen ikke lett å finne ordene. Det som er greia er at følelsen av å være transperson lar seg ikke lett beskrive med et språk og vokabular som andre forstår. For meg er det enkelt som bare det – jeg vet hva jeg er og hvem jeg er! Men det er når jeg skal formidle dette til noen andre at det blir vanskelig. Dette er noe jeg tror er vanskelig å svelge for mange: jeg har ikke identitetsproblematikk. Jeg har problematikk med måten min identitet blir plassert på meg av kulturen jeg lever i, uten at jeg i det hele tatt blir spurt om jeg synes det er greit. Det er bare normen.
Og her sitter jeg. Jeg prøver å si at det er ikke greit. Jeg er ikke enig. Jeg liker det ikke. Jeg skriker, men det er ingen som vil høre meg. Fordi språket vårt er konstruert rundt disse normene, og når min sannhet ligger utenfor normen, kommer språket mitt til kort.
Jeg er trans. «Ja, men er du han eller hun?» hører jeg, og jeg kjenner jeg kveler et sukk. Jeg er trans. «skal du bli gutt?» blir jeg spurt, og jeg stopper meg selv fra å himle med øynene. Inni meg forteller jeg disse at kjønn er for trangt begrep for meg, jeg identifiserer hverken som mann eller kvinne, og det har jeg egentlig aldri gjort heller. Disse båsene er full av forventninger på hvordan jeg skal se ut og hvordan jeg skal oppføre meg (kjønnsroller), og det er jeg bare ikke interessert i. Hadde jeg bare kunnet sagt alt det komprimert ned til to eller tre ord, hadde det vært mye bedre.
Fordi om jeg sier alt det der så dannes det gjerne en elefant i rommet med navn «hva er du da??». Eller vi kan jo ta for oss en annen elefant som heter «Men du har jo pupper!» (jeg tar det eksemplet fordi det er mer synlig utenpå enn det som finnes i underbuksa)
– Ja, jeg har pupper. Mange folk har pupper. Mange tror puppene mine er en indikator på kjønn. Det finnes mangemange cis(²) menn som har pupper – som ligner på mine både i størrelse og mengde «heng» – bare at vi ikke kaller dem pupper. Hva forteller det deg om ordet kjønn? For meg er det en av de mange grunnene til at jeg tar avstand til konseptet kjønn. For meg virker det veldig som om at vi prøver så hardt å tvangsopprettholde et skille mellom ting som er så mye mer like enn ulike at vi er villig til å overse at naturen ikke opererer etter våre normer. For meg virker det ikke som at vi først har observert mangfoldet i naturen og deretter skrevet ned hva vi har observert – men heller at vi først hadde en ideell forestilling om hvordan naturen fungerte, og begynte å se etter beviser på dette, og ignorerte alt som tydet på noe annet, skrev det ned som «avvik».
Men det jeg ikke skjønner er – hvordan kan naturen ha avvik? Hvordan kan selve naturen gjøre feil? Det strider med meningen av ordet naturlig, som betyr at det forekommer i naturen. Vi mennesker i all vår prakt forekommer i naturen. Fordi natur betyr ikke bare skog, og dyr og gress og whatever, natur kommer fra bl.a. ordet natura(³) i Latin som grovt sett betyr tingenes forløp, grunnleggelse/fundament, og skapelse. Kan mennesker stoppe å komme fra naturen på et tidspunk? Er ikke egentlig alt vi føler naturlig siden det bare er «tingenes forløp»? Jeg tror det. Naturen gjør ikke feil, vi mennesker derimot, vi gjør feil. Som å påstå at to kropper som ser anneledes ut, og fungerer litt anneledes, er to vidt forskjellige arter. Som å påstå at det heter «mann» når et barn har utovertiss, og «dame» når et barn har innovertiss(4). Fordi det er jo rett og slett ikke sant: når fler og fler sier seg helt uenig i at det er tissen som definerer hva slags kjønn de er, så vil jeg påstå at noen har gjort feil et sted – og det er ikke naturen. Hint: vitenskapen er ment å reflektere hvordan ting funker i praksis, ikke bare i teori.
Egentlig så skulle jeg ønske at alt dette kunne vært inneforstått når jeg forsøker meg på en «nei, ingen av delene» til spørsmålet «gutt eller jente», men jeg får som oftest bare rare eller oppgitte blikk. Trans er det beste ordet jeg har for den følelsen av at det tradisjonelle «penis=gutt og vagina=jente og alt annet=??????» bare ikke funker for meg.
Hvis jeg hadde levd i en kultur hvor kjønn virkelig ikke hadde hatt noe påvirkning på livene til folk, hadde jeg kanskje ikke kjent på behovet for å få kjønnsbekreftende behandling som det heter. Da hadde jeg kanskje heller ikke trengt å be om å bli kalt «han», for det hadde ikke hatt noe å si. Men det er ikke den verdenen vi lever i. Jeg identifiserer mer som kjønnsskeiv enn som gutt, men siden jeg også identifiserer meg mer med det litt maskuline i uttrykket, så så velger jeg å kalle meg selv gutt i visse sammenhenger, fordi det er rett og slett bare enklere enn å forklare alt det jeg nettopp har skrevet. I det nåværende samfunnet er det bare mer beleilig.
Så du skjønner, summa summarum, det er ikke at det er vanskelig for meg å snakke om fordi det er tungt og følsomt – det er tungt og følsomt fordi språket og kulturen vår gjør det så vanskelig for andre å forstå hva jeg snakker om.
- http://www.skeivungdom.no/skeive-fakta/ – scroll ned til Trans så finner du definisjonen
- https://sml.snl.no/cis-kj%C3%B8nnet
- http://www.etymonline.com/index.php?term=nature
- For ikke å nevne hva som skjer med de barna som har en utovertiss som er kortere enn hva vi har bestemt er akseptabelt for en babypenis. Sjekk http://thesocietypages.org/socimages/2008/09/04/the-phall-o-meter/ om du er interessert i å se hvilke lengder vi går til for å opprettholde den todelte kjønnsmodellen.
Sidkatten 