Archives For Alt

Jeg  har glemt/fortrengt at det finnes blogg. Kjenner jeg blir litt anspent nå av å ha logget inn igjen for første gang på noen måneder. Men jeg har for mange tanker,og gir for lite utløp for dem. Noen ganger er redd for å lufte dem, fordi jeg er vant med å være redd og derfor kommer det mer naturlig. Andre ganger er jeg redd for at hvis jeg ikke lufter dem kommer jeg ikke til å få puste etterhvert. Det som stoppet meg er at jeg heller ikke har spesielt lyst til å snakke om det som virkelig holder helvete inne i meg. På en side synes jeg ikke noen har noe med det, og på den andre siden så føles det som en av de tingene som er viktig å snakke om nettopp fordi det er så vanskelig å snakke om?! Slik som at jeg leste en artikkel her om dagen som satte nøyaktige ord på hva jeg føler om det helsetilbudet de gir på rikshospitalet for oss som er trans og kommer for å få hjelp med kjønnsbekreftende behandling. Jeg var forberedt på at det kom til å bli hardt når jeg søkte, og det i seg selv er er helt bak mål når jeg tenker på det i ettertid. At folk skal være nødt til å forberede seg mentalt, kvie seg, og bare prøve å holde ut slik at vi kanskje får det vi behøver.

Det ble for mye for meg, jeg taklet det ikke. Jeg opplevde det som å bli tvingt inn i bås. Hvordan jeg kler meg, hvordan jeg snakker, hvordan jeg har håret, om jeg sminker meg, alt dette skal bli tatt med i betraktningen om jeg prøver å passe inn i den båsen. Men det er det som er greia, hvorfor må det være sånn at jeg må inn i den båsen for å være verdig å få behandling? Trandisjonell cis mann er en kjempetrang bås så vidt jeg kan se. Jeg kan virkelig ikke være enig i at alle de som faller utenfor den båsen på en eller annen måte av den grunn automatisk er en kvinne. Dette er ting som faktisk finnes: cis menn som bruker sminke. cis menn med større enn a-cup. Cis menn i skinny jeans. Cis menn med runde hofter. cis menn som ordner håret sitt hvordan i pokker de vil. Så hvorfor må den som som søker om å få kjønnsbekreftende behandling plutselig slutte med all designert feminin adferd?

Jeg følte meg så lettet over å ha kommet meg ut av den første båsen jeg ble klemt inn i helt siden min fødsel, helt til jeg skjønte at jeg bare var på vei til å bli dyttet inn en ny, kanskje enda trangere bås. Det jeg så føltes ikke bra. Uungåelige spørsmål om kroppen min, hva skal jeg gjøre med den, hva skal jeg ikke gjøre, antagelser om hvordan det er og har vært for meg. Spørsmålet om dette mennesket i det hele tatt tror på meg henger i løse luften.

Tingen er, at jeg føler dette er ting jeg skal kunne takle. Hvis jeg liksom har valgt å gå denne veien,  å si til hele verden «hei, jeg er trans!», hva annet kan jeg forvente? Jeg må vel kunne klare å forklare kort og konsist hva jeg føler som transperson uten å bli emosjonelt drenert. Jeg må vel kunne takle at det føles som at hvert andre menneske tenker på trans som en kjønnsorgan-ting, ikke i stand til å stoppe hjernen fra å se for seg hvordan jeg ser ut naken. Jeg må da vel takle følelsen av at noen folk blir slitne av å få vite at jeg er trans. Sannheten  er at  jeg takler det dårlig. Jeg takler det ikke bra i det hele tatt, fordi jeg selv blir vannvittig sliten. Dette er ting som i noen tilfeller sannsynligvis er akkurat det som skjer, og i andre tilfeller stemmer ikke følelsene mine med deres virkelighet,  men faktum er at uansett gjør alle disse følelsene og tankene meg så hinsides sliten. Jeg blir sliten fordi jeg er så lei av å forklare meg. Jeg er så lei av å føle på tvil og usikkerhet bare fordi jeg ikke vil at noen skal tro noe feil om meg. Jeg vet jeg har ingen kontroll over det, men det stjeler fortsatt av energien min.

Jeg skulle ønske jeg fikk til å formidle noe av denne frustrasjonen da jeg ringte for å avslutte min utredning for transseksualisme hos rikshospitalet. Jeg skulle ønske jeg klarte å si noe om hvor ødelagt system vi har her når jeg velger bort å i det hele tatt få behandling fordi slik jeg blir behandlet ødelegger meg psykisk. Jeg er skuffet og lei meg over det hele.

Advertisements

hm

21. september 2016 — 1 kommentar

Jeg lever enda som de sier,  jeg lever bare ikke et sånt blogg-interessant liv om man kan si det på den måten.

I august begynte jeg hvor slapp med utdannelsen min i 2011. «Påbygging», «studiespesialisering til generell studiekompetanse» – jeg er aldri helt sikker på hvordan jeg skal ordlegge det på en måte som illustrerer nøyaktig hvor lite spennende type utdanning  det faktisk er.

Jeg tenkte jeg skulle strø litt bilder på innlegget nå, bare sånn for å samle noen små glimt av livet her.1474419713073

bilde en og to: Jeg fikk besøk av min mor for noen uker tilbake.  bilde 3: en katt jeg så som satt på det trappetrinnet begge gangene jeg gikk den trappen den dagen, bilde 4: frukt av naturfagtimen

Det er få ting som inspirerer meg så mye som planter gjør. Jeg blir glad av å se dem, jeg blir glad av å lukte dem, og selv om det ikke er alle planter man bør røre på så gjør det meg også skikkelig glad å røre og ta på planter. It’s just one of those things I guess.

Jeg har blitt veldig glad i å ta meg turer i den botaniske hagen. Hver gang jeg tar fatt i sykkelen for å få meg litt luft i det siste har jeg liksom bare dratt dit på automatikk. Jeg elsker å være rundt planter på denne tiden av året. Jeg får ikke nok av alle de deilige luktene. Det blir bare nydeligere og nydeligere nå framover.

 – Hvis det er noen av dere som bor i nærheten som kunne tenkt seg å tusle en tur i botanisk hage med meg, gi meg gjerne et lite pip! Jeg vil gjerne ha tusle-buddies 🙂

Leser: Harry Potter and The Prisoner Of Azkaban

Driver med: Tegner med tusj

Ser på: Aliens (1986) og Song Of The Sea

Spiser: Bønnepasta og vegofarse med basilikosaus

Drikker: Cola..

Burde: Slutte med cola.

Skal: Chille og se ferdig filmene

Gleder meg til: jeg har fått flytt ut alt til det nye stedet.

Jeg har..
PLANTET HVITLØKSFEDD! og jeg er skikkelig stolt av den. Den er søt.

Hvitløken min hadde ligget litt for lenge på et småvarmt sted og fått små grønne spirer på seg, så jeg googlet om det gikk an å plante, og jammen gjør det det! Spirene er spiselige, og smaker logisk nok hvitløk de også, bare litt mildere kanskje.

HATT BESØK AV SNUSKEN MIN!
img_20160227_222911.jpgI en i hel langhelg, og vi har vært på danseparty med både dj’er, svette kropper, glowsticks og uv maling – og best av alt – helt rusfritt arrangement.

FIKK BOLIG I OSLO! På Tøyen! Men jeg har ikke flyttet dit enda, så bilde av akkurat denne hendelsen mangler.

Jeg har snart bursdag! 13. mars fyller jeg 25, og jeg ønsker meg bøøøøker.

Katten
av Takashi Hiraide
305,- på adlibris
Et barnløst par i trettiårene leier et lite hus i utkanten av Tokyo. De er forfattere som jobber hjemmefra. Frilanslivet krever sitt, de har nesten sluttet å snakke sammen. Men en dag dukker en liten katt opp på kjøkkenet deres. Det er et vakkert vesen som vekker noe i deres kjølige liv. Med kattens inntreden i livet kommer stunder med glede inn i hverdagen. Paret begynner å igjen å snakke sammen og de starter å legge planer for fremtiden. Kattens selskap løfter livet deres og alt blir lysere.

 

Kjønn og Ukjønn
av Kristin Fridtun
288,- på adlibris
Kristin Fridtun opnar ein ny inngang til kjønnsdebatten ved å gjere arveordet kjønn til granskingsobjekt og springbrett for vidare drøftingar av kjønn, kjønnsnormer og kjønnsidentitet. Boka gir oss verdfull kunnskap om tydings- og brukshistoria til ordet kjønn og røskar i den automatiserte og tidvis krenkjande språkbruken vår. Kristin Fridtun er sjølv homofil og transperson. Med utgangpunkt i eige liv syner hen korleis den moderne tydinga og bruken av ordet kjønn påverkar og motverkar fridomen til seksuelle minoritetspersonar.

 

20160215_171414.jpgNorsk Fargeflora
av Finn Wischmann
331,- på adlibris
Norsk fargeflora inneholder fargeillustrasjoner av ca. 850 norske planter. Videre er ytterligere 170 arter omtalt, slik at mer enn 1000 norske arter er behandlet. Floraen inneholder bestemmelsesnøkler, skjematiske tegninger over plantenes bygning og en ordliste med botaniske faguttrykk. Denne klassikeren kom på det norske markedet første gang i 1961 og foreligger her i en ny, revidert utgave. Norsk fargeflora er med sitt hendige format, konsise tekster og klare illustrasjoner lett å bruke både for den ivrige feltbotaniker og for alle andre som vil lære mer om norske planter.

 

Veganmat på sitt beste 
av Jane H Johansen fra Veganmisjonen.com
332,- på tanum
Veganmat på sitt beste inneholder over 100 oppskrifter på veganmat og gir en enkel introduksjon til vegankostholdet, praktiske opplysninger om ernæring, informasjon om råvarer og produkter, alt du trenger å ha i kjøkkenskapet og kjøleskapet, tips om tilbereding, m.m. I Veganmat på sitt beste handler det om ekte og naturlig matglede, enkle og gode tips, helse, velvære og ikke minst: god smak.