Game ON!

Mens jeg bodde i Drøbak på mitt første behandlingssted pleide jeg å trene regelmessig, og var veldig glad i styrketrening, men det falt litt bort da jeg flyttet til Spydeberg. Jeg vet ikke om det var fordi jeg var misfornøyd med tilbudet på det eneste treningssenteret, eller om jeg generelt blir giddesløs på vinterstid, eller om det var en kombinasjon, men jeg sluttet å trene regelmessig i perioden jeg bodde der.

Nå, derimot, bor jeg i Oslo, og treningsmulighetene virker endeløse. I går skaffet jeg meg medlemsskap rett i nærheten her, og var på trening samme dag. Gurimalla det føles bra. Trening er ikke bare viktig for den fysiske helsa, men også for mental velvære. Fysisk aktivitet kan faktisk fungere som en naturlig antidepressiva. Slik fungerte det for meg i den spesielt vanskelige første tiden jeg var i behandling. For ikke å nevne at det fungerte veldig bra for meg i årene før jeg dro i behandling, jeg greide å holde meg rusfri i lengre perioder på egenhånd mens jeg trente regelmessig, da med min partner.

Trening alene er dessverre ikke nok til å helbrede et alvorlig avhengighetsproblem. Avhengighet er en sykdom som ikke lar seg helbrede.. Den gode nyheten er at den kan holdes i sjakk når man blir villig til å motta hjelp. Hjelp fra mennesker som bare ønsker meg et godt rusfritt liv. Det gjorde jeg, og jeg er evig takknemlig for disse menneskene.

Å leve i marerittet

I natt hadde jeg mareritt om fyll igjen. Mareritt som omhandler alkohol og alkoholrelatert oppførsel er noe jeg har hatt helt siden jeg innså at jeg måtte slutte. For tre år siden, da jeg for første gang tok tak i problemet mitt, hadde jeg marerittene hver eneste natt. Jeg våknet utslitt, og med en ekkel følelse i magen.

Disse drømmene var ikke som en kul fest, eller uskyldig småberuset moro, fordi alkohol og fest hadde for lengst sluttet å være hverken moro eller kult for meg. Noen dager sliter jeg med å huske om alkohol noen gang var morsomt. Slik jeg husker det, så drakk jeg meg full første gangen med «dette er bare noe jeg må gjøre» som eneste drivkraft.

livet er pussig.

Jeg hatet smaken av alkohol. Det har jeg alltid gjort. Likevel ble jeg alkoholiker.

I marerittet skjer det som regel en av to ting. I det ene konfronteres jeg med et valg, drikke eller ikke drikke. I det andre har jeg allerede fått i meg noe å drikke, og må ta konsekvensene for det. Det som kjennetegner at det er et mareritt og ikke bare en vanlig drøm, i min mening, er at jeg blir så gjennomtrengende preget av redsel av det hele. Den enorme frykten jeg har for å havne tilbake der jeg var.

Alkohol hadde gått fra å være noe jeg gjorde på fest, til noe jeg gjorde for å forberede meg til festen, så til noe jeg gjorde når jeg skulle på besøk, og til slutt noe jeg gjorde daglig for å få tiden til å gå. Selv når det første jeg tenkte på når jeg våknet var at jeg måtte stå opp før ølsalget stengte, skjønte jeg ikke at jeg var avhengig.

Nå har jeg marerittene sjeldnere, men jeg kommer nok alltid til å ha dem. Jeg er ikke redd dem lenger heller, for jeg tror det er et friskhetstegn at underbevisstheten min minner meg på hvor jævlig jeg hadde det med meg selv før. Skamspiralen og selvhatet. Selvfølgelig vil jeg ikke tilbake dit. Det skal jeg ikke heller.

Jeg deler om dette fordi jeg ønsker å være åpen og ærlig om mine erfaringer. Jeg håper på at det kan bidra til å skape forståelse, og i beste fall faktisk hjelpe noen andre. Spør meg gjerne om det er noe du har på hjertet.